«Når han var hjemme, var han ikke hjemme. Han var fjern, trøtt, utilpass. Han likte ikke fridagene, de lange, frie søndagene. Hva skulle de ta seg til? I den trange, kalde leiligheten. Hun ville gå en tur. Hun ville besøke sin far. Hun tok barnet med, han bar vognen ned trappene og vinket dem av gårde. Han ble stående og se på ryggen hennes, hvordan hun ble mindre og mindre. Først når hun var borte, når han ikke kunne se ryggen hennes, savnet han henne.«

Tomas Espedal – Imot kunsten, s 28.

Den siste setningen slo meg overende. Akkurat slik er det! Først når de som er meg nær er fysisk på avstand, klarer jeg å kjenne på at jeg setter pris på dem. Avstand muliggjør min evne til å verdsette de rundt meg. Det er fryktelig.

Avstand.

Det er umulig for meg å sette pris på de når de er nær.

***

Sitatet fra Espedal peker kanskje også på noe annet enn det rent emosjonelle og relasjonelle: samfunnsstrukturen og -organiseringen spiller en rolle. Søndagen, fridagen, fremhever det vanskelige for hovedpersonen i sitatet. Unntaket fra hverdagens arbeid, syklus, vaner, måter å leve på – alt det bryter noe opp. Arbeidet okkuperer ikke den syvende dagen. Ligger det ikke et snev av samfunnskritikk der? Vår måte å organisere livene våre på muliggjør at vi kan sveve bort fra våre nærmeste. Er ikke kollegene dine noen du tenker mer på og snakker mer med enn dine nærmeste? Det er ihvertfall slik for meg. Det skulle ikke være sånn.

Reklamer