Skriveprosjektet mitt fortsetter: Skrive litt hver dag. Bra eller dårlig er mindre viktig.

I en deltidsstilling jeg hadde som student for mange år siden, var sjefen en jeg vil beskrive som self made man, en som gjør ting på sin egen måte, starter noe, finner ut av ting, bygger noe opp og får det til på et vis. Det blir noe, dette han startet, det vokser, folk ansettes, lokaler utvides. Jeg tipper det betyr at penger tjenes, også, uten at jeg har innblikk i firmaets økonomi. Det gikk nok rundt.

Fyren var en livlig type, han hilste alltid på meg, da jeg ankom lokalet på ettermiddagen for å jobbe, med en morsom kommentar som spiller på navnet mitt, han så på meg og smilte da han hilste meg på denne måten, som for å utfordre meg til en reaksjon, han var liksom overlegen og kunne tillate seg sånt. Han gjorde litt narr av meg, ihvertfall føltes det sånn for meg, samtidig som han var høflig i den forstand at han ofret meg nok tanke til å faktisk hilse. Ingen motsa han noen gang i forhold til dette, så vidt jeg vet om.

Han var i en posisjon til å være litt annerledes, tidvis litt frekk, fordi dette, firmaet, vår arbeidsplass, var hans verk, og vi var ansatt og hadde liksom, kanskje gitt at nesten alle jobbet deltid og var studenter og vel ikke var så frempå mot folk 30 år eldre enn oss som utviste en betydelig autoritet, han å takke, på en merkelig måte, i den forstand at han liksom var grei ved å gi oss et sted å arbeide. Det var et litt merkelig makt-forhold. Han fikk gjøre som han ville.

Det var egentlig ikke poenget, dette med hva han gjorde og hvorvidt slikt er bra eller dårlig. Misforstå meg rett, som det heter, slik er ikke bra, men det er definitivt interessant. Poenget er at han visste så godt hva jeg het. Han hilste meg jo med navnet mitt hver gang jeg kom på jobb.

Jeg jobbet i den deltidsstillingen i ca halvannet år, dette var tidlig i mitt studieløp, nettopp etter at jeg hadde flyttet til byen hvor jeg bor nå. Vi hopper frem noen år, til en tid hvor jeg fortsatt er student, nå mot slutten av mitt studieløp. Jeg jobbet nå i en annen deltidsstilling, i et annet firma, i en annen bransje. Jeg var for øvrig glad for denne nye jobben, den passet meg bedre enn den forrige deltidsstillingen. Det var kanskje 4 år siden jeg sist så denne tidligere sjefen min. Nå har det seg slik at jeg i denne daværende stillingen arbeidt med noe som tilfeldigvis involverer den tidligere sjefen, i den forstand at den tidligere sjefen var i et slags kundeforhold.

Relasjoner er morsomme, dere. En dag, i tjeneste i den daværende stilling, møtte jeg på den tidligere sjefen min. Han tok kontakt med meg fordi han hadde en tilbakemelding vedrørende måten firmaet jeg jobbet i utførte tjenestene sine overfor han som kunde. Han stoppet meg da jeg var ute på jobb. Jeg så med en gang at dette var han som for få år siden var min sjef. Jeg husket godt hvem han var, hvordan han oppførte seg etc. Det var utvilsomt samme person. Han, på den annen side, kjente tilsynelatende ikke igjen meg. Han henvendte seg til meg uten noen form for personlig hilsen, han nevnte heller ikke mitt navn eller det faktum at vi for noen år siden var i en arbeidsgiver-arbeidstaker-relasjon med ett ord i løpet av den ca 5 minutter lange samtalen vi hadde. Ingen liten kommentar, inget lite smil, ingenting. Vi kjente hverandre ikke.

Det var så rart. Vi stod ansikt til ansikt og pratet om hans opplevelse av for svak service, uten at vår historie, om du vil, liksom eksisterte. Jeg måtte jo late som ingenting. Jeg var i en rolle, og spilte med. Det var uaktuelt å bryte ut av rollen med en bemerkning om vår historie. Jeg tolket at det ville han ha sett på som meget uprofesjonelt, og helt uakseptabelt, slik var hans oppførsel da vi snakket sammen. Jeg hørte på, nikket, svarte da det føltes riktig, holdt øyekontakt og oppførte meg generelt sett slik man bør gitt min stilling og rolle. Han var en kunde, han hadde en tilbakemelding, jeg tok den i mot på vegne av min arbeidsgiver og lovte å ta det med videre. Han hadde en del å si, da samtalen varte og rakk i, som allerede nevnt, ca 5 minutter, skjønt budskapet strengt tatt kunne ha blitt fremført på en tiendel del av tiden. Du har forstått det, han likte å snakke, og også maktforholdet i situasjonen var slik at han ble gitt betydelig mulighet til å gi den tilbakemeldingen han følte var nødvendig. Kunden skulle få uttrykke seg, selvfølgelig skulle han det. Jeg kunne, innenfor visse grenser selvfølgelig, ikke avbryte og begi meg derifra. Jeg spilte med, i min rolle, og den hadde ingenting å gjøre med det faktum at vi, tilfeldigvis, tidligere hadde arbeidet sammen, i hans firma.

Kanskje han følte det slik også, tenker jeg nå. Kanskje kan også følte at han måtte late som ingenting. Jo mer jeg tenker på det, lener jeg mot at det må være slik. Der stod vi, og latet som vi ikke kjente hverandre fra før, i en utelukkende profesjonell samtale.

***

Sosiologen Tönnies skrev om begrepene gemeinschaft og gesellschaft. Disse begrepene kommer nå til meg når jeg sitter her og skriver dette. Samfunnstyper og måter å forholde seg til mennesker rundt seg, endres over tid. Vi er ikke lenger medlemmer av mindre grupper hvor relasjonene er nære og kjente (gemeinschaft). Vi bor ikke lenger i jordbrukssamfunn hvor vi handler varer direkte fra jordbrukeren, eller kjøper andre varer og tjenester direkte på en lignende måte, med en slik nærhet som binder individene til hverandre. Nå bor vi i større og mer upersonlige samfunn, og det gjør noe med hvordan vi forholder oss til de rundt oss. Vi kjenner nesten utelukkende ikke de vi handler av, vi forholder oss likevel sømløst til hverandre basert på rollen hver enkelt har i det intrikate systemet av utveksling av varer og tjenester (gesellschaft). Vi er moderne individer i moderne samfunn. Det er mer upersonlige relasjoner, men også langt mer sofistiskerte og effektive måter å utveksle det vi ønsker å skaffe og bidra med. Ting har endret seg. Forhåpentligvis kan vi reflektere over det uten å falle i grøftene av moralsk forferdelse.

***

Da jeg sitter her og skriver kommer jeg på mer; enda en henvendelse som ligner litt på den første jeg nevnte, men som tvert i mot fikk en annerledes avslutning, hvor historien, så og si, mellom individene fikk den profesjonelle samtalen til å sprekke opp i en nesten kameratslig tone mot slutten. Dette skjedde for kort tid siden, det var en telefonsamtale jeg fikk fra et selskap som arbeider med økonomisk-relatert virksomhet. Jeg er bevisst uklar her, for ikke å skape noe rom for gjenkjennelse, ikke noe godt vil komme ut av det. Bær over med meg.

Uansett; mot slutten av telefonsamtalen, da vi hadde blitt enig om det som var vedkommendes agenda, skiftet plutselig samtalen tone og tema, ikke på mitt initiativ. Vedkommende i den andre enden konstaterte plutselig, som en slags hyggelig avrunding, at jeg nå bodde der jeg nå bor, og så lo han litt, dog forsiktig og litt usikkert, avvæpnende om du vil.

Jeg bekreftet de faktisk forhold. Jeg bodde tidligere der vedkommende holder til, jeg har flyttet derfra og hit jeg nå befinner meg. Jeg har byttet ett sted ut med et annet, det var ikke til å skyve under en stol (for å bruke en temmelig folkelig begrep som jeg nå plutselig blir veldig usikker på om faktisk er et begrep i det hele tatt, heter det ikke skyve under teppet, eller roter jeg nå?)

Vedkommende nevnte så at han hadde vært i kontakt med en annen fra stedet hvor jeg bodde tidligere, og spurte så om jeg noen gang så noen derfra, der jeg nå bodde, som er et stykke unna, dog en ikke uvanlig rute for folk å flytte, ihvertfall dersom man ønsker å ta utdannelse og/eller arbeide med noe som er relatert til høyere utdanningen. Jeg svarte at det bor mange mennesker her, men at jeg så få kjente ansikt fra stedet jeg bodde tidligere. Han lo godt av dette, det var som om det forløste den usikkerheten hans initiativ hadde bakt inn i seg. Jeg var med på hans henvisning til fortiden, jeg var med på å ikke være utelukkende fokusert på agendaen, og dermed bekreftet jeg at det var akseptabelt at han tok dette initiativet, for det var han som hadde tatt steget bort fra det samtalene egentlig handlet om. Initiativet ble ikke avslått, gitt min reaksjon ble det ikke ansett som uprofesjonelt, det var akseptabelt å gjøre det han gjorde.

Jeg smilte kanskje litt av at han lo, det var en hyggelig avslutning på samtalen, en hvor vi på tross av at agendaen som førte oss sammen utvilsomt var profesjoenell, kunne, om ikke mimre, så ihvertfall hver på vår måte konstatere at, joda, det forholdt seg slik at vi hadde en slags historie, og at vi tilfeldigvis nå førte en samtale som ikke var knyttet til at vi tidligere kjente hverandre, ihvertfall kjente hverandre litt, mer enn visste hvem den andre var.

Så, altså to eksempler på relasjoner i det moderne samfunnet der, hentet fra mine egne opplevelser, hvor gamle Tönnies’ teori om gemeinschaft og gesellschaft kan benyttes. Én som stemmer overens med gesellechaft-tolkningen av moderne samfunn og relasjoner, og én hvor vel både gesellschaft- og gemeinschaft-begrepet kan benyttes for å tolke møtet mellom individer.

Reklamer