Jeg skal forsøke å skrive litt hver dag fremover. Husker jeg for mange år siden leste en roman av en norsk forfatter, og ble så inspirert at jeg seg sendte han en mail hvor jeg både skrøt av boka, og lufta litt om min egen skriving. Jeg fikk svar! Det var et kick for en tenåring. Han anbefalte at jeg skulle skrive litt hver dag. Uansett om det ble bra eller dårlig – bare skriv litt hver dag.

Jeg tenker at moralen er at teksten må jobbes ut, graves ut, jobbes frem, formes litt og litt. Dette har jeg tenkt på da jeg for tida leser Dag Solstads roman Armand V. Jeg liker Solstad veldig, både som type (rar, fascinerende, annerledes) og forfatter (setningsoppbygningen, hvordan tidsepoker males frem ved fortellinger om individer i sin samtid, samfunnsanalyse og -kritikk for det meste maskert bak underfundige historier om rare personer og hverdagshendelser).

Armand V. er kanskje den 6. eller 7. romanen jeg leser av Solstad. Jeg har avbrutt den en gang for noen år siden. Solstad kan både kjede meg og gi meg lyst til å løpe ned trappen for å ringe på hos naboen og fortelle at DENNE BOKA BØR DU LESE! Bøkene hans er dypt fascinerende. De kan gjøre meg gal på flere måter.

Armand V. er så langt ikke den beste romanen av Solstad som jeg har lest, men den inneholder en selvrefleksjon som jeg ikke har sett i noen av de andre; han funderer på sin egen skriveprosess, hva som fører fram, han er ærlig med at skrivingen av og tid går heller dårlig, at han stadig forkaster utkast, skriver avsnitt på nytt og på nytt. Det er som om han gir oss et innblikk i en refleksjon rundt det å produsere tekst, og jeg kan vanskelig tenke meg en person jeg i større grad vil lese det fra.

Han skriver at det er en slags utgravningsprosess, og det er så bra forklart. Teksten liksom er der, den venter på at jeg skal grave den ut og fram slik at den blir en del av denne verden, noe andre kan lese, tenke på, kritisere, glede seg over. Teksten materialiseres i prosessen forfatteren gjennomgår. Det er det utenomjordiske i den beskrivelsen jeg finner fascinerende, at teksten er der og bare venter, ligger og venter og venter, skal du ikke grave meg fram snart, tenker den liksom. Joda, joda, svarer du, jeg forsøker her, ser du ikke det da, jeg jobber som bare det, jeg skriver så fort jeg kan, og må stryke en del, men så blir det da noe etterhvert, noe som ikke strykes og som tas vare på og bygges videre på. Jeg graver deg fram, litt og litt til og du er framme. Teksten.

***

Solstads forfatterskap er som livet. Han er i små glimt dritkjedelig, så ille at jeg bare vil legge bort boka og aldri forsøke igjen. Når han ramser opp ting som virker meningsløse, f.eks den delen om hovedoppgaven i historie i Roman 1987, eller delen i samme bok om skøytesport. Gud bedre så kjedelig.

Men alt har vel sin funksjon i hans bøker, tenker jeg. De partiene har noe i seg som jeg må forsøke å forstå i forhold til hovedpersonen, i forhold til samtiden, i forhold til stedet, i forhold til tema, vinkling, budskap. Det må forstås, tolkes, bakes sammen med det øvrige til jeg ser hele verket, slik det skal være. Man må være tålmodig, men nå er jeg kanskje i overkant negativ, for for det meste er jo Solstad så morsom, så underfundig, så god i sine analyser.

Det er en glede å lese han, og jeg er glad jeg ennå har mange bøker igjen. Og når jeg er ferdig er det visstnok skrevet noe akademisk om hans forfatterskap, så det er bare å lese i vei, og tenke og fundere rundt det jeg leser og kose seg.

Jeg skrev over at han er dritkjedelig (i små glimt, riktignok, men det er faktisk sant), men så er hans forfatterskap også noe som gjør at du nesten faller overende fordi det er så fint, som en sommermorgen da du går alene igjennom en tom by, før de andre våkner, du er ennå litt full, og så glad over alt som skjedde i går, og nå er en ny, deilig dag i full gang og her går du over ei bro midt i byen og bare tar inn hvor deilig sommer er, og at du er her helt alene er utrolig, de andre sover ennå, de vet ikke hva de går glipp av.

Og jeg vet akkurat hva soundtracket skal være der jeg ser meg selv gå over den broa, og hvor jeg ser meg selv løfte hodet for jeg ser ei måke som seiler arrogant der oppe, og hører jeg ikke en liten feiebil dure rundt gatehjørnet der noen hundre meter fremme? Jo visst, helt alene er jeg ikke, en kommuneansatt fyr sitter i et lite og rart kjøretøy og feier gatene nå tidlig, tidlig, før alle de andre kommer seg på beina. Du feiemannen, jeg, og den måka der oppe. Det er oss denne morgenen. Og hvor er jeg hen? I en liten by langs Oslofjorden et sted, så klart. Har du ikke lest Solstad så tok du ikke den referansen, men da er det sannelig på tide at du tar for den av herlighetene han har produsert. Jeg foreslår at du starter med en av disse: Professor Andersens natt, Genanse og verdighet, eller Ellevte roman, bok atten. Professoren i sin leilighet. Paraplyen i skolegården. Kemneren på Kongsberg. Åh, du har så mye å glede deg til!

Men hva skulle soundtracket være, tenker du. Kom med det, vi begynner å bli litt lei av all pjattingen din og vil høre hva som surrer og går i bakgrunnen da du går over broen og måka henger der oppe og bare dovent, åh så dovent, flyter på varme luftstrømmer og riktig koser seg, og han feiemannen kommer nærmere i den lille bilen, etter lyden å dømme. Jo, nå kommer det kjære leser, soundtracket denne morgenen er en rar elektronika-miks jeg har funnet av en låt av det islandske banket Sigur Rós, kalt Saeglopur (Enigma remix). Den hører jeg på akkurat nå, og den er akkurat passe deilig drømmeaktig, den har sommer i alle sine fibre, den er essensen av blå himmel, krusninger på vannet under broa jeg går på nå, og noen små, hvite skyer henger rett fram over hustakene, og minnet av bass som vi fløt på i natt, og følelsen av at noe fint er på gang og jeg vet det og hun vet det, håper jeg, og det vil kanskje, kanskje bli noe og det er så, så, så, det er sånn som livet er. Det er det det er. Som livet. Usikkerhet og håp og natur som får deg til å måpe.

Advertisements