Fredag 22. juli 2011. En helt vanlig sommerettermiddag. Den siste uka i min 3 ukers sommerferie. Jeg hadde de to første ferieukene vært på en fin fjelltur på Vestlandet. Jeg var fornøyd. Sommeren er så deilig. Ute er det fint vær. Jeg skal på sykkeltur med overnatting i Marka i morgen lørdag. Gleder meg til det. Gleder meg vel egentlig også litt til å komme tilbake på jobb mandag, snakke med kolleger etc. Jeg trives godt på jobb, så det er uproblematisk å returnere dit.

Jeg slappet av hjemme denne ettermiddagen, ladet batteriene før turen og før oppstart på jobb, så på en TV-serie. Har på hodetelefonene der jeg ligger i senga og ser på serien Hung. (Den serien relaterer jeg nå til terrorbomben. Tror ikke jeg har sett flere deler av serien etter 22. juli.)

Jeg hører et smell, som en kraftig nyttårsrakett har gått av i nærheten. Hører den godt, selv med høy lyd i hodetelefonene. Merkelig å oppleve noe slikt i et sommerstille boligfelt i Oslo. Jeg ser videre. Etter å ha sett ferdig episoden, sjekker jeg de største norske nettavisene og Twitter-feeden min. Bombe i Oslo.

Jeg tenker umiddelbart på min egen opplevelse av 9/11, hvordan jeg den ettermiddagen husker visse ting jeg gjorde relatert til at jeg ble klar over at flyene krasjet inn i Twin Towers og Pentagon. Små snutter spilles av i hodet mitt. Jeg ser for meg hva jeg gjorde den dagen: at jeg var innom Rema og handlet på vei hjem fra skolen, hvordan en fyr spurte meg hvor mange klokka var da jeg var i butikken, at jeg svarte «halv tre», at jeg kom hjem, at jeg på rommet mitt i kollektivet jeg bodde i da hørte på Petre hvor programlederen sa han i pausen under en sang hadde vært ute av studio og noen hadde sagt et fly hadde krasjet inn i World Trade Center. Jeg husker at jeg først lo, at det måtte ha vært en veldig dårlig pilot, at det var en tabbe og et lite fly, at kanskje piloten var død, men at det også var det. Jeg tenkte ikke ett sekund da på at dette kunne være noe stort. Jeg husker hvordan jeg etter litt tid gikk inn i stuen og slo på CNN og så på direkten at det andre flyet krasjet inn i tårnet. DIREKTE. Flyet som skjærer inn i bildet fra høyre, at flykroppen forsvinner bak tårnet som allerede er truffet, at det spruter ild ut på venstre side, at kommentatorene etter litt delay reagerer. Jeg husker jeg tenkte «dette er som på film». Ildkula som stod ut av tårnet var så spektakulær, den var uvirkelig. Jeg husker jeg så mange timer på CNN den dagen. En reporter på et hustak, med WTC i bakgrunnen, fortsatte og fortsatte og fortsatte å rapportere. Jeg husker jeg ble så imponert over hvordan han holdt ut på tross av det fæle som akkurat hadde hendt. Jeg husker jeg snakket med pappa på telefonen senere den dagen, at han syntes det var så ille det som hadde skjedd. Det gjorde inntrykk på meg at han sa det han sa. Jeg husker jeg ikke relaterte terroren til islamske grupper, ikke før senere. Var jeg naiv?

Tilbake til 22. juli 2011. Bomba har gått av. Det er fredag ettermiddag. Jeg skal på overnattingstur i Marka i morgen med en gruppe jeg siden i våres har vært del av. Må levere sekken oppe i nærheten av Sinsen mellom kl 17 og 18. Jeg tar den store tursekken på ryggen. Er glad for å ta på meg den sekken, forbinder den med gode opplevelser, turer på fjellet. Jeg går og tar 54-bussen, skifter til 20-bussen. På vei til buss-stoppen ringer pappa, han spør om jeg er ok, han sier det er fælt, spør meg hvem som kan gjøre noe slikt, jeg vet ikke mer enn han. Ler jeg det litt bort? Vil ikke tenke på at det kan være islamske terrorister, men jeg tenker at det er slik det henger sammen. En kompis som bor utenbys sender SMS og spør om jeg er ok. Jeg svarer at alt er ok. Jeg tar det ikke så tungt. Det er rart å tenke på min reaksjon nå. Jeg tok det først ikke så tungt. Leverer sekken rett etter kl 17. Det er kun en tilstede der sekken skal leveres. Jeg kjenner han såvidt. Han spør om jeg har hørt om det som har skjedd. Jeg bekrefter at jeg har hørt det. TVen står på høyt, slik at han kan høre rapportene mens han driver med inn- og utlasting i bilen utenfor lokalet. Han sier han ikke kan være med oss på turen da han skal med familien på sommerferie til Trøndelag. Hyggelig fyr. Jeg setter fra meg sekken, sier hadet og god tur. Går for å ta bussen hjem igjen. Svarer kompisen min igjen på SMS. Vi avslutter med smileys, mener jeg å huske. Klokka er litt over 17. Byen er så rolig, selv om jeg og sikkert alle andre er urolige inni oss. Livet går som vanlig. Bussen kommer, jeg går på. Folk ombord oppfører seg normalt. Alt er rolig.

Jeg kommer hjem og sjekker Twitter-feeden. Noen skyter folk på Utøya. Ok, nok nå, tenker jeg. Nok nå. Dette er vel en gærning som er trigget av eksplosjonen, tenker jeg. Ikke noe dramatisk, tenker jeg. Det går nok bra, tenker jeg. Meldingene på Twitter blir mer og mer detaljerte, mer og mer desperate. En politimann skyter, står det. Folk må slutte å ringe de som er på øya så politimannen ikke finner de som gjemmer seg, står det. Herregud, nok nå. Det slutter ikke. Det blir verre. Nettavisene går bananas. NRK sender direkte fra Grubbegata. Politiet sperrer av, dirigerer folk bort. Meldinger om at autoritetspersoner befinner i sikkerhet. Alle sitter på kanten av stolen. Jeg sjekker utenlandske nettaviser, de har plukket opp saken om eksplosjonen. Vi ligger litt foran her hjemme. Vi fokuserer på Utøya. Jeg vil reversere tiden, gå tilbake til bare bomben. Det er mer enn nok, trenger ikke skytinga, trenger ikke alle meldingene på Twitter. For mye.

Jeg var naiv, det ser jeg nå. Jeg tenkte det beste da det verste skjedde. Er det en bra ting? Blir veldig usikker på min egen evne til å vurdere verden. Trodde jeg hadde en ok evne til å forstå det sosiale rundt oss.

Oppmøte ved kiosken ved Sognsvann neste morgen, lørdag 23. juli 2011. Vurderte ikke å dra, men tenkte jeg hadde godt av å være sammen med folk og ikke minst godt av turen, godt av å se og tenke på andre ting, fine ting. Jeg er en av de to første til å møte opp. Jeg kjenner ikke han andre så godt, vi småsnakker. Jeg spør om han har hørt siste dødstall. Koblet litt ut på kvelden i går, valgte bort å høre og lese alt. Han sier han så på nyhetene i morgen, og at dødstallene var mangedoblet siden siste tall jeg hadde fått med meg. Alt blir bare verre. Det slutter ikke. Jeg skal på tur i Marka, en fin sommerdag, og alt blir bare verre. Synes jeg synd på meg selv? Nei, det er ikke det, men jeg preges likevel av dette. Det er en sorg der nå. Som om en stemme inni meg skriker hele tiden, ubehagelig høyt. I oppveksten har jeg opplevd en slik uro noen ganger, men ikke relatert til noe spesielt. Jeg har ikke hatt det vondt i oppveksten, jeg har hatt det godt, vokst opp i et stabilt hjem med snille foreldre. Jeg har vært heldig slik sett, men denne skrikende stemmen inni meg kjenner jeg til. Jeg vil at stemmen skal slutte. Jeg ser fin sommernatur rundt meg oppe ved kiosken ved Sognsvann, grønt og fint sommer-Oslo, på grensen inn i fantastiske Marka som denne sommeren har oppdaget og som jeg setter sånn pris på nå. Stemmen skriker inni meg. Uro og harmoni samtidig. Det er en rar kombinasjon.

Resten av turen er ikke så viktig. Jeg husker en ting spesielt. Vi sitter på en benk nede ved en fint vann på kvelden, har grillet, badet og kost oss. Gått en tur til en topp. Det har regnet litt, men så sluttet og nå er det flott sommerkveld i skogen. Jeg leser på telefonen at en nettavis skriver om et manifest på 1500 sider. Sier dette til de andre. En spør hva manifest betyr. Jeg forsøker å forklare det. Vi blir stille, tenker over hva dette kan bety, hva som kan ligge bak av forberedelse og jævelskap.

Reklamer