«Juncker’s curse: (…) when hard times hit, call in the wonks, who don’t really care what voters think.» -Newsweek s 34 28.11.11.

For noen år siden reflekterte jeg over demokrati og utfordringene i forhold til å ta nødvendige tiltak overfor klimaendringer. Jeg kom da frem til at det ikke er sikkert måten våre demokratiske systemer er bygd opp er den ideelle mekanismen for å hanskes med utfordringer hvor, ihvertfall i mine øyne, betydelige og upopulære endringer må til. Demokrati handler om å være tilstrekkelig populær til å bli valgt inn i posisjoner for å utøve makt over samfunnsendring og -styring. Popularitetsaspektet, praktisk gjennomført ved bl.a. valgkamp og valg, skal sikre at vi styres av noen med støtte i en tilfredsstillende del av befolkningen.

Det er i utgangspunktet det beste systemet vi kunne ha. Jeg er grunnleggende sett tilhenger at av folket skal bestemme igjennom valg. Det er imidlertid et betydelig problem; de som ønsker å bli valg inn i maktposisjoner må opptre slik at folket gir dem sin støtte. For å si det blunt: politikerne er horer for folket, og horer er ikke til å stole på. Hvorfor? Fordi de gir deg det du vil ha, slik at de selv kan få det de vil ha.

La oss returnere til dette med demokrati i forhold til klima og nødvendige tiltak. Hvordan skal man som politiker være deltaker i et demokratisk system og få gjennomført noen nødvendig og ikke direkte populære tiltak når man er avhengig av å være tilstrekkelig populær for å bli valgt inn i maktposisjon? Det blir i beste fall vanskelig, hvis ikke umulig. Folket er kanskje bevisst at deres hverdag må endres for at barnebarnas fremtid skal sikres, men vi kan likevel ikke være sikre på at det er tilstrekkelig for at folket reflekterer seg frem til at de vil bruke sin stemme på en politiker som vil gjennomføre disse nødvendige tiltakene. Det upopulære og nødvendige blir kanskje for abstrakt for den enkelte i sin hverdag til at hans/hennes stemme legges på den kandidaten.

Min konklusjonen for en stund tilbake ble derfor at klimaspørsmålet kanskje er for viktig, vanskelig og alvorlig til å avgjøres av våre folkevalgte politikere. Nå tenker du kanskje: «Så det du egentlig sier er at du vil ha eliter som foretar nødvendige tiltak uavhengig av det demokratiske systemet?» Og ja – det er vel det jeg tenker, dog kun i spesifikke situasjoner. Jeg gjentar for sikkerhet skyld at jeg i utgangspunktet mener demokrati er det beste systemet vi kan ha. Unntaket er i ekstreme situasjoner – da blir folkeviljen for populistisk, egoistisk og enkel.

Problemene er mange ved en slik lyst til å sette demokratiet til side, f.eks; hvem skal bestemme at en situasjon er tilstrekkelig alvorlig til at folkeviljen igjennom demokratiet ikke skal være bestemmende? Jeg har ingen fasit her, men jeg er overbevist om at slik ekstremsituasjoner finnes – tenk krig, katastrofer etc. Besluttsomhet er da nødvendig. Vi har da ikke tid til debatt, valgkamp, spill om posisjoner og utredninger om trekker ut. I ekstremsituasjoner må det handles. Demokratiet innebærer langsomme endringsprosesser, og kombinert med det allerede omtalte popularitetsaspektet blir demokratiet dermed ikke ideelt for ekstremsituasjoner.

***

Grunnen til at jeg kom på denne refleksjonen nylig, var den økonomiske krisen i Europa. Både Hellas og Italia har tatt konsekvensene av at de befinner seg i en krisesituasjon. Teknokrater har fått sjansen til å gjøre nødvendige endringer. Særlig i tilfellet Berlusconi/Monti er dette tydelig. Ut med den politiske personligheten Berlusconi, og inn med den kalkulerende, alvorlige (og kjedelige?) teknokraten Monti. Tid for en pause fra bunga bunga, brød og sirkus. Upopulære endringer er nødvendig. Nå blir de forhåpentligvis gjennomført av noen som hever seg over popularitetsjaget som kjennetegner demokratiet.

I den forbindelse anbefaler jeg to gode artikler i Newsweek:

Advertisements