Her om dagen kom jeg over en tekst jeg skrev under en togreise i juni 2008. Den var skriblet ned i en almanakk.

Sitter med blokk og penn. Ingenting kommer. Hvorfor tok jeg de opp? Et ønske om å skrive. Også en slags vag plan, men den er borte nå. Synd! Jeg ser vann, en elv. Mitt mareritt er å drukne.

Hvorfor vil jeg skrive? For at noe skal stå igjen etter meg? Kanskje. I så fall ganske forfengelig. Hvis alle tenkte slik ville det bli skrevet mye som ikke var verdt å settes på papiret. Mye spilt tid og energi, så og si.

Men kanskje det ikke er så ille, både det å ville at noe skal stå igjen etter oss, og det å ønske og skrive. For hvis vi ikke engang forsøker, vil vi ikke lykkes. Og hvis vi ikke ønsker at noe skal stå igjen etter oss: hva sier det om våre liv – om våre syn på hva livene skal være. For hva er det som er nå, hvis det ikke skal ha noe å si også i fremtiden?

Kanskje ønsket om å skape for å bli husket er positivt, et uttrykk for en senmoderne trang etter å skape noe selv – et individuelt selvrealiseringsprosekt, en bekreftelsestrang som nå kommer i større grad til uttrykk enn tidligere.

Jeg vet ikke. Men jeg tror at det skapes mer nå enn før. Vi skriver, vi komponerer, vi produserer. Forholdene ligger til rette for skapelse. Det hjelper. Konsekvensen blir en enorm mengde produkter. Det kan tolkes som et problem: hvordan finne fram i en slik strøm av utrykk? Mangden blir overveldende, den forvirrer oss. Det finnes i tillegg få filtreringsmekanismer, færre enn tidligere. Altså er det både enklere å uttrykke seg, og det er mindre som holder oss igjen i denne prosessen. Totalt sett er terskelen lavere for menneskelige uttrykk.

Forsvaret for dette støtter seg til en markedstankegang: en slags naturlig utsiling vil skje, det som er bra vil bestå og komme fram, mens det mindre bra vil tæres vekk, forsvinne. Mengden uttrykk blir her som et sunt tegn på samtidens demokratisering, en positiv diagnose på os og våre samfunn.

Jeg kan bare delvis støtte dette. Jeg er ambivalent til dette. Det blir for vanskelig å identifisere dte som er godt nok, tror jeg. Det dårlige er i overtall. Det er slitsomt å manøvrere igjennom alt det dårlige. Man risikerer å gi opp, å ikke lenger delta. Tilsynelatende trenger vi filtre som gjør det lettere å få øye på det gode. Dermed er vi over på kritikken av tilhengerne av den markedspåvirkede siden i debatten: hvem/hvordan skal dette skje uten at det innebærer en demikratisk svekkelse av ytringsfriheten?

Dette er vanskelig. Her er det lett å tippe over i elitistisk retning: man vil selv være med på å avgjøre hva som er godt, man vil selv være en av de som styrer strømmen av ytringer. Det finnes ingen tilfredsstillende mellomposisjon mellom de som ønsker et frislipp, og de som ønsker en innstramning i en eller annen form. Det blir for enkelt, det blir en debatt hvor sidene blir innlysende tydelige, og dermed blir debatten dem imellom fordummende. Det blir en skyttergravskrig.

Få hvis noen fremskritt, kun destruktiv kamp. Kontraproduktiv ytringskonflikt. Paradoksalt, siden debattens deltagere trolig kan enes om et ønske om en bedre situasjon for ytringer.

Reklamer