«Ordet filantropi kommer egentlig fra gresk og betyr menneskevenn. Filantropi betyr uegennyttig innsats for andre» (Ny Tid nr 15, 2011 s 21).

Jeg reagerer på at uegennyttig inkluderes i forsøket på definisjon. Filantropi kan slik jeg forstår det absolutt ha et egennyttig aspekt.

Det henvises i samme artikkel til kampanjen The Giving Pledge, hvor bl.a. Warren Buffet og Bill Gates er involvert. Om The Giving Pledge skriver Ny Tid: «Det hele skal gjøre offentlig, slik at man både holder det man lover og inspirerer andre til å delta» (s 20).

Det er noe som skurrer her. Gaver mener jeg kan sees som egennyttige i den forstand at de sier noe om giver – som f.eks generøs. Å gi er en bytteprosess. Å være giver har med sosial status å gjøre. Det legges i giver-prosessen indirekte et sosialt press på mottaker om å gjengjelde gaven, hvis ikke oppstår det en ubalanse. Uegennyttige gaver gitt i offentlighet strider mot dette nettopp fordi det impliserer at mottaker ikke settes i en stilling hvor gaven skal/bør gjengjeldes. Bytteprosessen fullendes ikke.

I et filantropisk scenario kan ofte gaven ikke gjengjeldes fordi mottakers og givers ressurser er så diametralt ulike: Mottaker er fattig, mens giver er superrik. Det som dermed skjer er at mottaker blir stående i en underdannig sosial posisjon, og giver blir implisitt hevet opp til en nesten umenneskelig posisjon – tilsynelatende drevet av fantastisk godhet overfor sine medmennesker. «Han gir uten å få noe igjen!»

Det er trolig bullshit.

Filantropen har en agenda utover det å gi. Den sosiale posisjonen filantropen ender opp i, i rollen som giveren som ikke får noe igjen, er svært attraktiv. Hvem vil ikke fremstå som selveste representanten for medmenneskelighet? Selvfølgelig følger det sosiale goder med en slik posisjon. Dermed er ikke filantropi uegennyttig så lenge det skjer i offentlighet.

Hadde filantropi vært drevet at et ekte ønske om å gi på en uegennyttig måte, slik Ny Tid skriver, så ville filantropene vært anonyme. Noen filantroper forblir nok anonyme, men andre soler seg i glansen av rollen som den rause giveren. Dermed blir det feil å kategorisk definere filantropi som uegennyttig innsats for andre, uten å gå mer i dybden på ulike typer filantroper.

Den årvåkne leser vil oppfatte at min agenda ikke er å kritisere filantropi, men å kritisere Ny Tids naive definisjon av filantropi.

***

Kritikk:

1. Man kan argumentere for at det er et poeng å fremstå i offentlighet som filantrop ved at man indirekte legger et press på seg selv til å holde det man lover, samt at man kan inspirere andre til å gi. Likevel; det er noe med at gjennomsiktigheten som skapes i de filantropiske prosjektene som (ihvertfall for meg) fremstår som selvfremhevende – som profilseringsprosjekter. La oss snu på flisa; hvor inspirererende ville det ikke ha vært om gavene ble gitt av anynomye milliardærer? Det ville ha vært en uegennyttig godhet med potensielt større effekt enn måten Gates og andre filantroper gir.

2. Man kan argumentere med at det finnes flere ulike måter å gjengjelde gaver på, og at det dermed kan oppstår en balanse i giver-prosessen. Den fattige mottakeren av filantropens godhet kan f.eks gi tilbake ved å ta i mot besøk i eksostiske lokasjoner – altså gi opplevelser tilbake, istedenfor ting/penger. Dette er korrekt, men det veier slik jeg ser det ikke opp for den sosiale verdien av gaven – den sosiale posisjonen som den offentlige filantropen oppnår. Et besøk i en fattig landsby kan faktisk virke forsterkende på vårt syn på givers godhet; det er jo så lite og stakkarslig det Bill Gates får igjen ved å sitte i et skittent klasserom mens barna synger og danser. Hvit mann øser sin godhet over fargede, fattige barn. Det blir en klisje vi ikke ukritisk bør godta.

***

Det neste spørsmålet blir kanskje; eksisterer fullstendig altruisme?

Reklamer