«You cannot doubt the existence of hell. You live in it.»

George Clooney spiller i The American en leiemorder som reiser til en liten italiensk landsby i fjellet for å ligge lavt etter at han ble utsatt for et bakholdsangrep i Sverige. Ingen info blir gitt om forhistorien. Han må bare vekk. Han får et råd på veien av sin oppdragsgiver; ikke å bli venn med noen. Men no man is an island.

Filmen minner meg litt om Jason Bourne-filmene. I begge tilfeller følger vi dyktige, selvstendige drapsmaskiner som forflytter seg mellom ulike miljøer. Siviliserte, pene menn som skjuler sin destruktive kompetanse, men bruker den når det er nødvendig. I begge tilfeller befinner hovedpersonen seg i hierarkier hvor det er grunn til å tvile på lojalitet. Liv er lite verdt. Enhver er seg selv nærmest.

Der Bourne-filmene preges av høyt tempo og spektakulære actionscener er The American isteden leiemorder-portrettet sett igjennom en kunstners linse. Her er det mye vakkert å se på, og vi gis tid til å legge merke til det. Landskapet spiller en stor rolle. I den rolige hverdagen i den lille italienske landsbyen – med all sin karakter; de gamle konene som feier, folk på scootere, de smale og svingete gatene, kafeen – er Clooneys karakter hele tiden på vakt. Han sjekker stadig ryggen, sover med våpenet klart etc. Vi beroliges av omgivelsene, men hans oppførsel gir oss likevel aldri fullstendig ro. Vi blir han – en jaget mann i et vakkert bilde.

Dessuten er det et sosialt aspekt her. Individet i et fremmed og avsides miljø. Ensomhet. Behov for relasjoner. Tvil. Leiemorderen og vi blir kjent med noen av de lokale – og dermed fortelles indirekte noe om samfunnet.

Filmen anbefales dersom du kan finne glede i spenning i langsomt tempo hvor omgivelsene gjør en vesentlig del av fortellingen.

Advertisements