Jeg har akkurat spilt igjennom singelplayeren i Bioshock2 på PC. Et bra spill som anbefales dersom du er interessert i en annerledes first person shooter-opplevelse. Jeg spilte også det originale Bioshock-spillet, men fullførte ikke singelplayeren der. Singelplayer har jeg ikke vært interessert i de siste 5-6 årene, men disse to er unntaket.

I det originale Bioshock spiller du en fyr som tilfeldig havner i undervannsbyen Rapture, hvor det dukker opp utfordringer som du må skyte deg ut av. Rapture er bygd ut fra målet om å være et idealsamfunn, i motsetning til hvordan livet leves på tørt land. Og forresten; dette er satt i en 1960-talls setting, og stemningen omgivelsene skaper er fantastisk – musikken, plakater på veggene og måten folk snakker er virkelig spot on 1960-ish. Som i nær sagt alle andre spill i denne sjangeren finner du diverse skytevåpen. I Bioshock-spillene får du i tillegg spesielle evner ved hjelp av såkalte plasmids. Ved å tilføre plasmids til kroppen din, manipuleres din genetikk, noe som gir mulighet til f.eks å sende strøm igjennom fiender eller løfte tunge objekter og kaste disse mot fiender. Du blir et supermenneske. Disse evnene brukes i kombinasjon med skytevåpnene. I tillegg blir du gradvis sterkere utover i spillet i og med at du kan velge blant en rekke passive egenskaper. Du kan f.eks velge å tåle mer i nærkamp. Både de aktive og passive egenskapene må du selv vurdere og velge ut – du har ikke plass til å bruke alle du finner. Her ligger det altså et element av personlighetsbygging, noe som jeg synes er veldig interessant. Du velger egenskaper etter hvilken spillestil du foretrekker, og spillopplevelsen blir deretter.

Rapture er drømmen som ble et mareritt. Noe gikk fryktelig galt i dette idealsamfunnet under vannet, og nå er byen befolket av såkalte splicers – mennesker avhengig av og stadig på jakt etter det gen-manipulerende stoffet ADAM. Splicers er dine hovedfiender i Rapture. I tillegg møter du en sjelden gang små jenter som ønsker å høst ADAM fra døde kropper. De små jentene er fanget i en evig jakt etter ADAM. De er forsvarsløse i seg selv, men hver av de har en livvakt i form av en saktegående og meget sterk figur i en gammeldags dykkerdrakt – en såkalt Big Daddy. Big Daddys og Little Sisters, som jentene kalles, er i utgangspunktet likegyldige til deg. De går rundt i Rapture og gjør sitt – samler ADAM. Du må imidlertid konfrontere Big Daddys fra tid til annen for å få tilgang til jentenes ADAM – som i sin tur brukes for å kjøpe flere egenskaper, som du trenger for å bli sterkere slik at du kan fortsette kampen i Rapture. Uten ADAM blir det svært vanskelig å hevde seg utover i spillet, så av og til må du drepe en Big Daddy, noe som er en betydelig utfordring. Din fordel er at du selv velger tidspunktet for kampen – du kan forberede deg med ammo, ekstra helse, posisjonere deg i landskapet etc. Når du har beseiret en Big Daddy gir spillet deg et interessant moralsk dilemma: Du kan høste ADAM fra jentungen og la henne forbli bundet til jakten etter det magiske stoffet. I så fall får du mye ADAM å handle evner for. Alternativt kan du velge å sette henne fri fra den evige jakten på ADAM. Du mottar da mindre ADAM, men likevel nok til å forsterke dine evner en del. Å sette henne fri er det moralsk gode alternativet. Det føles liksom riktig. De valgene du tar skal visstnok påvirke spillets gang, men konsekvensene i det originale Bioshock-spillet er jeg usikker på. Her ligger det potensiale til flere gjennomspillinger av singelplayeren, med ulike valg underveis.

På din vei igjennom Rapture vil du se mye rart og sykt. Tenk deg et lukket samfunn som sporet helt av, med de konsekvensene det fikk for folk og fe. Spillet har 18-årsgrense, noe som føles helt riktig. Du får innblikk i livet i Rapture igjennom lydlogger du plukker opp. Her forteller ulike personer om seg og sitt, og hvordan de opplever utviklingen i samfunnet. Dette er et meget vellykket grep, og trolig helt nødvendig, siden scenarioet er såpass far out. Historien virker i utgangspunktet fullstendig skrudd, men når du setter deg inn i den og aksepterer forutsetningene blir dette en underholdende opplevelse. I tillegg til lydloggene fortelles en del av Raptures historie igjennom diverse hjelpere som snakker til deg via en slags radio/walkie talkie. Disse hjelperne leder deg videre fra delmål til delmål ved å forklare hva du må gjøre samt hvorfor. Et vanlig delmål er å hente en nøkkel for å åpne en dør. Ganske banale greier, men stemningen og det at du gradvis får vite mer og mer av helheten i historien gjorde det likevel interessant. Du har dessuten en stadig kamp med splicers, og så bør du fra tid til annen bekjempe en Big Daddy, skaffe ADAM og oppgradere egenskapene dine. Du har hele tiden noe å gjøre, og det hele er innrammet av fantastisk stemningsfull grafikk og lyd.

I Bioshock2 er gameplayet og omgivelsene mye det samme. Du er i Rapture, men istedenfor å være et menneske, spiller du en Big Daddy i en slik gammeldags dykkerdrakt. Det føles som om du går langsommere og tåler mer enn i originalspillet, men du er langt i fra uskadelig. Du har også i Bioshock2 aktive og passive egenskaper som du selv setter sammen slik det passer din spillestil, i tillegg til et fint utvalg skytevåpen. Hagle, maskingevær, granatkaster og lignende snacks. Som i originalen trenger du ADAM for å bli sterkere. For å få ADAM oppsøker du andre Big Daddys, bekjemper de, tar deres Little Sister og frakter jentungen til en død kropp som hun kan høste ADAM fra. Her skjer den kanskje største forskjellen i gameplay: Når jentene høster ADAM – en prosess som tar ca 20 sekunder – tiltrekker det splicers. Din jobb blir da å forsvare jenta mot bølger av aggressive splicers. Dette kan bli relativt hektisk, men som i Bioshock har du fordelen at du velger tidpunkt for kampen. Du får tilgang til ulike feller som kan settes opp rundt den døde kroppen – miner, elektrotråder spent mellom vegger etc. Hver jente kan høste fra to kropper, deretter får du valget mellom å høste ADAM fra henne eller sette henne fri. Du møter forresten også andre moralske problemstillinger underveis, og disse bidrar til å gi ulike sluttsekvenser. Toppen av kransekaka denne gangen er at du en sjelden gang kommer opp mot en ny karakter som virkelig setter deg på prøve – en Big Sister. Hun dukker opp når det passer henne, og er sterkere enn Big Daddys. Du hører hylene hennes og har da noen sekunder på å gjøre deg klar, før helvete bryter løs. Her snakker vi utfordring.

Det jeg liker ved Bioshock-spillene er for det første at omgivelsene er veldig bra lagd. Stemningen sitter som et hagleskudd på kloss hold. Alt rundt deg skriker stemning, f.eks musikken du hører underveis og når et nytt brett laster inn – fantastisk effektivt! For det andre liker jeg at spillet inneholder flere angrepselementer enn kun våpenet du holder i hendene. Sende en ildkulde mot fienden? Check! Fryse de til is? Check! Hypnotisere de til å slåss med hverandre? Check! Det at du ikke har mulighet til å bruke alt av evner som du finner underveis, men tvert imot må vurdere og tilpasse dine styrker til hvordan du ønsker å spille, gjør at dette blir en intelligent first person shooter. Det gjelder også for hvordan du kan aktivt kan kombinere bruken av de tre elementene – våpen, aktive og passive evner. For det tredje liker jeg hvor kreative produsentene har vært når det gjelder fiendene, og hvordan de ulike fiendene skaper skiftende kampsekvenser. Du går ikke lei for det er hele tiden variasjon, og du får være med og påvirke hva og hvordan ting skjer. Det føles ikke som at du bare gjør noe som er scriptet. Du har frihet til å velge. Fiendene dukker ikke utelukkende opp etterhvert som du beveger deg igjennom korridorer, som i mange andre spill i denne sjangeren. Et friskt pust i en i mine øyne sliten sjanger. Jeg trodde ikke noen singelplayer igjen ville oppleves som interessant, men heldigvis tok jeg feil. I 2012 kommer det tredje spillet i serien – Bioshock Infinite. Gleder meg!

Advertisements