JesseJames&RobertFord

Det er ikke ofte jeg umiddelbart får lyst til å se en film på nytt. Slik var det denne gangen. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford er en langsom, psykologisk fremstilling av relasjonen mellom røverlegenden Jesse James (spilt av Brad Pitt) og hans drapsmann Robert Ford (spilt av Casey Affleck). Begge disse skuespillerne får mer enn godkjent av meg, men jeg likte spesielt prestasjonen til Affleck. Det er jeg ikke alene om. Affleck ble i 2008 nominert til Oscar i kategorien beste birolle. Ford blir i Afflecks figur usikker og litt en raring, men samtidig på en merkelig måte fascinerende. En god fremstilling av en fan som klarer å komme nær sitt store idol. For nær.

I tillegg til Afflecks prestasjon, satte jeg spesielt pris på bruken av fortellerstemme, som på en fin måte kombineres med ett spesielt musikkspor. Dette gir oss med ujevne mellomrom en gjenkjenbar følelse av ro. Vi gis som seere en pause til refleksjon ved at tempoet senkes og fortellerstemmen bidrar med forklaringer av følelsene og tankene til karakterene – noe som kan være vanskelig å kommunisere på andre måter.

Filmens kjerne er det tvetydige forholdet mellom James og Ford. Filmens tittel legger en sterk føring på vårt syn på Robert Ford – «feigingen». Denne karakteristikken tolker jeg ikke som regissørens ønske om å kommunisere sitt eller nåtidens syn på Ford, men isteden en ambisjon om å vise den generelle holdningen i datidens samfunn i forhold til det som skjedde mellom disse to personene.

Dette leder til min kritikk av filmen. Jeg hadde satt pris på en bedre og mer ambisiøs presentasjon av den historiske sammenhengen som førte til datidens syn på Jesse James som en legende; mer konkret Jesse James’ bidrag i den amerikanske borgerkrigen og hans karriere som røver. Disse to punktene, som altså i stor grad i mine øyne er underkommunisert i filmen, ledet slik jeg forstår det opp til legendestatusen James fikk, med bl.a. datidens utgivelser av tegneserieblader om han. Legendestatusen Jesse James hadde, hintes det til ved at vi ser hvordan Robert Ford har dyrket Jesse James igjennom samling og lesning av disse tegneseriebladene, men dette punktet kunne ha blitt kommunisert sterkere. Vi som seere blir store deler av filmen ledet til å se Jesse James mest som en kriminell, en mann datidens samfunn generelt sett ønsket død eller bak lås og slå. Filmens avslutning viser at det kanskje ikke stemmer så godt likevel: Fords drap av James blir riktig nok først jevnt over feiret og til en personlig opptur for han, men det blir til slutt hans bane.

Trolig ville en historisk mer kompleks fremstilling av Jesse James ha hjulpet oss seerne til å forstå bedre hvordan datiden medmennesker så på han som en helt til tross for at han var en kriminell, og hvorfor synet på hans drapsmann ble som det ble, jmf tittelens betegnelse av Ford som feiging. En slik dypere fremstilling ville på den annen side ha gjort en allerede lang film (2:39) i manges øyne altfor lang. Alternativt ville en endring til mer historisk bakgrunn i filmens nåværende lengde ha endret tempoet og sjangeren. Dette hadde i så fall blitt til en hastig biografisk fremstilling av Jesse James, og dermed mindre en relasjonsstudie av James og Ford.

Ønsker jeg en litt annen type film? Ja og nei. Filmen er god, og anbefales for et voksent og tålmodig publikum – her er lite action, men mye fascinerende drama. På den annen side kunne filmen kanskje ha vært enda bedre dersom den hadde vært mer grundig i sin fremstilling av Jesse James og bakgrunnen for hans status. Det ville vært veldig interesant å se den bygd ut en time ekstra med fokus på historiene som ledet opp til legendestatusen.

* Oppdatering: Også filmbloggen Speilet trekker fram fortellerstemmen og Afflecks prestasjon.

Advertisements