Her kommer noen tanker om debatten etter Solstads artikkel «Om ytringsfriheten» i Samtiden. På nettet summet det virkelig en stund, og nesten utelukkende var de som ytret seg kritiske: Solstad var en elitistisk kommunist, han ville begrense (evt avskaffe) ytringsfriheten, han unnlot å inkludere nødvendige internasjonale og historiske perspektiver, han omtalte blogging uten å vite hva han snakket om osv. Kritikken har noe for seg, men alt treffer ikke.

Først vil jeg ta for meg en paradoksal illustrering av det jeg oppfatter som et av hovedpoengene til Solstad. Deretter skriver jeg litt om det å faktisk kjenne til det man snakker om, og om det å tolke artikkelen i ulike perspektiv. Til slutt vanker det litt pepper til Solstad for utspill om blogging, og en oppfordring fra min side om at forfatteren i tiden som kommer utelukkende bør bidra i form av tekster, og ikke tale.

1. Selvoppfyllende profeti

Solstad var ifølge min analyse bekymret for frekvensen av ytringer som slynges ut i offentligheten. Han var kritisk til et bortfall av noe vi kan omtale som redaktøransvar – noe jeg tolket som å ha med selvsensur å gjøre: Det er individuet terskel for å ytre seg som har blitt for lav, og kombinert med vårt samfunns hyllest av nettopp individets rett til å bidra med ytringer, skapes en overflod av triviell kommunikasjon.

Dette mener jeg bør tolkes sammen med bevisstheten om Solstads tanker om ny teknologi parret med ytringer i offentligheten, herunder blogging, noe som kom fram i intervjuet med Dagbladets Andreas Wiese. Det er her forhåpentligvis noen følger meg på teorien om debatten som en selvoppfyllende profeti: Det mange med meg oppfatter som et positivt og potensielt meget viktig demokratisk verktøy – nettbasert kommunikasjon, herunder blogging – kokte (i mangel av et bedre begrep) i en kort periode etter Samtiden-artikkelens utgivelse over av kritikk mot det som i manges øyne er et angrep på retten til å ytre seg.

Paradoksalt nok provoserte en artikkel som kritiserer en fremvoksende kultur for ytringsforsøpling, frem en hissig strøm av nettopp forenklet ytringsforsøpling. Kort forklart illustrerte kritikken mot Solstads artikkel det jeg leser som ett av forfatterens hovedpoeng; en moderne, manglende form for selvsensurering. Hopp, sa Solstad, og nett-debattantene hoppa.

Men ser noen av kritikerne det slik? Jeg vet ikke. Jeg innser at en forutsetning for å følge meg her samtidig har å gjøre med min forståelse av for lave terskler for ytringer, og den tolkningen har så vidt jeg kan se ikke vært særlig fremtredende i andres analyser. Kanskje vil kritikerne imøtegå dette med å poengtere hvor potensielt viktig den nye elektroniske kommunikasjonsplattformen vi nå befinner oss i er – demokratisk sett. Ironisk nok er jeg ikke uenig i det (dette er ikke lett!) Mer om det senere.

2. Perspektiv og lesning

Over til en annen type kritikk (bl.a. fremsatt i Aftenposten av den vanligvis så skarpe Nina Witoszek): Solstad bommer visstnok fordi historisk sett har forfattere og andre med sterke meninger blitt forfulgt. Jeg er ambivalent overfor denne kritikken: Den har selvfølgelig noe for seg, gitt både et historisk og et moderne, globalt perspektiv. Ting henger sammen, og vi bør selvfølgelig ta lærdom av historien. Kritikken svikter dog hvis man legger til grunn en nøyaktig lesning av Solstads artikkel. Til Klassekampen sier Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes det slik:

«Solstad skriver eksplisitt at han er for ytringsfrihet i alle land, men at hans essay tar for seg ytringsfrihet i Norge, her og nå, i denne gitte situasjonen. Likevel spør kritikerne: Hva med Burma? Hva med Kina? Dette har han jo allerede svart på!»

Sett i et internasjonalt perspektiv stiller jeg meg sammen med de som kritiserer Solstads artikkel, men slik Solstad selv har ment bidraget – i en nasjonal samtidskontekst – mener jeg han bør høste applaus.

I intervjuet med Sandnes vektlegger Klassekampens journalist kritikk av tolkningsperspektivene: «- Skyldes svak lesning», lyder tittelen. Her er det viktig å være oppmerksom og bevisst, Sandnes og Klassekampen: Ved en slik fremstilling heller dere bensin på bålet i forhold til de som mener Solstad fremstår som elitistisk. At dette kommer fram i det mediumet som ligger Solstads politiske preferanser nærmest, gjør det bare enda verre. Jeg syns jeg hører dem: «Skal de bestemme hvordan vi skal lese tekstene også nå?»

På den annen side har Sandnes slik jeg ser det et betydelig poeng, og det er hvordan debatten preges av en mildt sagt løs tolkning av det dette springer ut fra, nemlig Solstads artikkel. Man kan selvfølgelig lese tekster som man vil, men et minstekrav bør være at man faktisk har lest det før man senere forsøker å kommentere. Jeg sitter etter å ha lest mang en reaksjon på artikkelen, igjen med inntrykket at så godt som ingen av debattantene kjenner originaltekstens kompleksitet (evt at de ikke ønsker å forholde seg til kompleksiteten). I Klassekampen-intervjuet sier forøvrig Sandnes at Trond Giske overfor henne tilstod at han hadde kommet med referanser fra Solstads bidrag, uten å ha lest hele teksten. Slikt er flaut.

3. Om forfeilet blogg-kritikk, og om taktiske måter å delta i offentligheten

Der Solstad svikter, er i avfeiingen av blogg-mediumets potensiale. Dette kommer til uttrykk i det mye refererte intervjuet med Dagbladets Wiese. Kommentarene om at han ikke har lest en blogg i sitt liv, og aldri kom til å gjøre det, var dumme. Dette skadet hans agenda ved at det gav flittig gjenbrukt ammunisjon til kritikk-kåte bloggere. Skal man nå igjennom til kritikere som befinner seg dypt nede i skyttergravene må man være mer presis enn som så. Solstad holdt kjeft i nesten enhver anledning ellers etter offentliggjøringen av artikkelen, men her kostet et øyeblikks ubetenksomhet hans sak dyrt. (Forøvrig er dette et eksempel på en «tapt» selvsensuring fra forfatterens side, jmf at han sier til Wiese at han kjemper med å legge bånd på seg selv.)

I fremtiden bør Solstad gi enda færre intervjuer enn nå, ja han bør rett og slett utelukkende uttrykke seg i offentligheten igjennom skriftlig materiale. For der er han en gigant. Snakke kan mange bedre enn han, og journalisters vinklinger kan ingen sikre seg mot. Når de redaksjonelle fortolkningene er gjort, vil nettets debattanter deretter gladelig rive deg i stykker – spesielt hvis du gir de grunner til det ved å provosere de direkte. Omfattende og langsomt fremsatte samfunnsanalyser har alltid vært Solstads styrke. Kanskje han har lært noe av det han har vært igjennom etter offentliggjøringen av artikkelen. Blogging forstår han seg ikke på, og det er trist. Det var i ukjent farvann han gikk på grunn.

Advertisements