Her følger noen tanker om Dag Solstads artikkel «Om ytringsfriheten» i Samtiden nr 2, 2008.

Solstad skiller privat og offentlig. Det offentlige har vokst til å bli et eneste stort redaksjonelt perspektiv, noe som skuffer Solstad. Han trekker seg vekk og finner ammunisjon til sin kritikk av den mediestyrte offentligheten i sin private sfære. I sitt lille biblioteket er han trygg – blant hundrevis av klassiske litterære verk som har kommet til uten trykkefrihet. Bøkene han setter så stor pris på har noe som vi kan omtale som ytringskvalitet. De eksisterer fordi de er gode nok, og de har tålt tidens tann. Ved å anlegge dette historisk perspektivet legger Solstad et interessant grunnlag for sin videre argumentasjon.

Vel inne i sin trygge, litterære celle tar forfatteren en noe overraskende vending:

«Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt hvorvidt han (det vil i dette tilfellet si meg) har noe å tilføye» (s 8).

Den selvkritiske Solstad slår til. Han setter spørsmålstegn ved om han bedriver sitt yrke godt nok – og dermed personifiserer han sitt poeng om kvalitet. For artikkelen handler hovedsakelig om kvalitet som måleenhet i forhold til ytringer. Solstad vil havet av svake ytringer til livs.

Ytringer bør være gode. Hvis de ikke er gode, burde de ikke ha blitt ytringer, men isteden forblitt tanker i individene. Dermed opererer Solstad med et moralsk perspektiv i kombinasjon med kvalitetsfokuset. Dette kan vi finne igjen i intervjuet i Dagbladet:

«Jeg sensurerer mine egne meninger. Det er veldig få av dem jeg kan tillate meg å ytre i det offentlige rom. De fleste meninger jeg har bør forbli private. Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om.»

Merk hvordan det kritiske perspektivet er individualistisk. Det er definitivt moraliserende, men ved denne tilnærmingen tas brodden av potensiell anti-elitistisk kritikk av typen «Men hvem skal avgjøre hva som er bra nok for at noe skal kunne ytres?» Svaret er at dette er hvert enkelt individs evige prosjekt. Man må stadig gå runder med seg selv – vurdere hvorvidt tanken skal springe ut i offentligen i form av en ytring. Er dette bra nok? Er jeg god nok? Hvis ikke bør tanken selvsensureres. Vår selvsensur følger samtiden, den er kontekstsensitiv. Nå selvsensureres det for lite, ifølge Solstad. Terskelen for ytringer bør heves. Slik kan offentligheten bli bedre.

«Seierherrene fra den kalde krigen har nå gått amok, i ytringsfrihetens navn. Det er greit, også for meg, at kommunismen er blitt nedkjempet, det er jo et faktum, men hvorfor må seierherrens rus så til de grader gå utover den opplyste allmennheten? Man må jo virkelig ta seg sammen for ikke å miste sin forstand» (s 15).

Solstads artikkel er et opplysningsprosjekt. Han mener forsvaret for ytringsfriheten har ført til ytringsinflasjon – til støy. Mediekritikken preges tydelig av Solstads politiske preferanser, men den ideologiske slagsiden mener jeg likevel ikke er for stor til ikke å kunne få gjenkjennende nikk hos noen og enhver. Empirien er på Solstads side der. Formidlingen av vårt overdrevne prinsippfokus når det gjelder ytringsfrihet er definitivt ikke noen lett øvelse, men Solstad klarer seg bra. Dette handler om å pirke borti noe hellig hos oss.

Kanskje kan det som skal ha vært utgangspunktet for denne artikkelen – Muhammed-karrikaturene – omtales som en perspektivkonflikt hvor Vestens hellige prinsipp om retten til å bryte ned i form av frihet til å ytre kritikk, stod opp imot Islams forkjærlighet for det hellige som noe bestående og tradisjonelt. At Solstads kritikk av det hellige hos oss nå skaper såpass store bølger her hjemme sier kanskje noe om et manglende rom for tillatt annerledeshet i vår kritikk- og ytringsfokuserte kultur.

(Foto: Universitas)

Reklamer