Jeg slappet av hjemme denne ettermiddagen, ladet batteriene før turen og før oppstart på jobb, så på en TV-serie. Har på hodetelefonene der jeg ligger i senga og ser på serien Hung. (Den serien relaterer jeg nå til terrorbomben. Tror ikke jeg har sett flere deler av serien etter 22. juli.)

Jeg hører et smell, som en kraftig nyttårsrakett har gått av i nærheten. Hører den godt, selv med høy lyd i hodetelefonene. Merkelig å oppleve noe slikt i et sommerstille boligfelt i Oslo. Jeg ser videre. Etter å ha sett ferdig episoden, sjekker jeg de største norske nettavisene og Twitter-feeden min. Bombe i Oslo.

Jeg tenker umiddelbart på min egen opplevelse av 9/11, hvordan jeg den ettermiddagen husker visse ting jeg gjorde relatert til at jeg ble klar over at flyene krasjet inn i Twin Towers og Pentagon. Små snutter spilles av i hodet mitt. Jeg ser for meg hva jeg gjorde den dagen: at jeg var innom Rema og handlet på vei hjem fra skolen, hvordan en fyr spurte meg hvor mange klokka var da jeg var i butikken, at jeg svarte “halv tre”, at jeg kom hjem, at jeg på rommet mitt i kollektivet jeg bodde i da hørte på Petre hvor programlederen sa han i pausen under en sang hadde vært ute av studio og noen hadde sagt et fly hadde krasjet inn i World Trade Center. Jeg husker at jeg først lo, at det måtte ha vært en veldig dårlig pilot, at det var en tabbe og et lite fly, at kanskje piloten var død, men at det også var det. Jeg tenkte ikke ett sekund da på at dette kunne være noe stort. Jeg husker hvordan jeg etter litt tid gikk inn i stuen og slo på CNN og så på direkten at det andre flyet krasjet inn i tårnet. DIREKTE. Flyet som skjærer inn i bildet fra høyre, at flykroppen forsvinner bak tårnet som allerede er truffet, at det spruter ild ut på venstre side, at kommentatorene etter litt delay reagerer. Jeg husker jeg tenkte “dette er som på film”. Ildkula som stod ut av tårnet var så spektakulær, den var uvirkelig. Jeg husker jeg så mange timer på CNN den dagen. En reporter på et hustak, med WTC i bakgrunnen, fortsatte og fortsatte og fortsatte å rapportere. Jeg husker jeg ble så imponert over hvordan han holdt ut på tross av det fæle som akkurat hadde hendt. Jeg husker jeg snakket med pappa på telefonen senere den dagen, at han syntes det var så ille det som hadde skjedd. Det gjorde inntrykk på meg at han sa det han sa. Jeg husker jeg ikke relaterte terroren til islamske grupper, ikke før senere. Var jeg naiv?

Tilbake til 22. juli 2011. Bomba har gått av. Det er fredag ettermiddag. Jeg skal på overnattingstur i Marka i morgen med en gruppe jeg siden i våres har vært del av. Må levere sekken oppe i nærheten av Sinsen mellom kl 17 og 18. Jeg tar den store tursekken på ryggen. Er glad for å ta på meg den sekken, forbinder den med gode opplevelser, turer på fjellet. Jeg går og tar 54-bussen, skifter til 20-bussen. På vei til buss-stoppen ringer pappa, han spør om jeg er ok, han sier det er fælt, spør meg hvem som kan gjøre noe slikt, jeg vet ikke mer enn han. Ler jeg det litt bort? Vil ikke tenke på at det kan være islamske terrorister, men jeg tenker at det er slik det henger sammen. En kompis som bor utenbys sender SMS og spør om jeg er ok. Jeg svarer at alt er ok. Jeg tar det ikke så tungt. Det er rart å tenke på min reaksjon nå. Jeg tok det først ikke så tungt. Leverer sekken rett etter kl 17. Det er kun en tilstede der sekken skal leveres. Jeg kjenner han såvidt. Han spør om jeg har hørt om det som har skjedd. Jeg bekrefter at jeg har hørt det. TVen står på høyt, slik at han kan høre rapportene mens han driver med inn- og utlasting i bilen utenfor lokalet. Han sier han ikke kan være med oss på turen da han skal med familien på sommerferie til Trøndelag. Hyggelig fyr. Jeg setter fra meg sekken, sier hadet og god tur. Går for å ta bussen hjem igjen. Svarer kompisen min igjen på SMS. Vi avslutter med smileys, mener jeg å huske. Klokka er litt over 17. Byen er så rolig, selv om jeg og sikkert alle andre er urolige inni oss. Livet går som vanlig. Bussen kommer, jeg går på. Folk ombord oppfører seg normalt. Alt er rolig.

Jeg kommer hjem og sjekker Twitter-feeden. Noen skyter folk på Utøya. Ok, nok nå, tenker jeg. Nok nå. Dette er vel en gærning som er trigget av eksplosjonen, tenker jeg. Ikke noe dramatisk, tenker jeg. Det går nok bra, tenker jeg. Meldingene på Twitter blir mer og mer detaljerte, mer og mer desperate. En politimann skyter, står det. Folk må slutte å ringe de som er på øya så politimannen ikke finner de som gjemmer seg, står det. Herregud, nok nå. Det slutter ikke. Det blir verre. Nettavisene går bananas. NRK sender direkte fra Grubbegata. Politiet sperrer av, dirigerer folk bort. Meldinger om at autoritetspersoner befinner i sikkerhet. Alle sitter på kanten av stolen. Jeg sjekker utenlandske nettaviser, de har plukket opp saken om eksplosjonen. Vi ligger litt foran her hjemme. Vi fokuserer på Utøya. Jeg vil reversere tiden, gå tilbake til bare bomben. Det er mer enn nok, trenger ikke skytinga, trenger ikke alle meldingene på Twitter. For mye.

Jeg var naiv, det ser jeg nå. Jeg tenkte det beste da det verste skjedde. Er det en bra ting? Blir veldig usikker på min egen evne til å vurdere verden. Trodde jeg hadde en ok evne til å forstå det sosiale rundt oss.

Oppmøte ved kiosken ved Sognsvann neste morgen, lørdag 23. juli 2011. Vurderte ikke å dra, men tenkte jeg hadde godt av å være sammen med folk og ikke minst godt av turen, godt av å se og tenke på andre ting, fine ting. Jeg er en av de to første til å møte opp. Jeg kjenner ikke han andre så godt, vi småsnakker. Jeg spør om han har hørt siste dødstall. Koblet litt ut på kvelden i går, valgte bort å høre og lese alt. Han sier han så på nyhetene i morgen, og at dødstallene var mangedoblet siden siste tall jeg hadde fått med meg. Alt blir bare verre. Det slutter ikke. Jeg skal på tur i Marka, en fin sommerdag, og alt blir bare verre. Synes jeg synd på meg selv? Nei, det er ikke det, men jeg preges likevel av dette. Det er en sorg der nå. Som om en stemme inni meg skriker hele tiden, ubehagelig høyt. I oppveksten har jeg opplevd en slik uro noen ganger, men ikke relatert til noe spesielt. Jeg har ikke hatt det vondt i oppveksten, jeg har hatt det godt, vokst opp i et stabilt hjem med snille foreldre. Jeg har vært heldig slik sett, men denne skrikende stemmen inni meg kjenner jeg til. Jeg vil at stemmen skal slutte. Jeg ser fin sommernatur rundt meg oppe ved kiosken ved Sognsvann, grønt og fint sommer-Oslo, på grensen inn i fantastiske Marka som denne sommeren har oppdaget og som jeg setter sånn pris på nå. Stemmen skriker inni meg. Uro og harmoni samtidig. Det er en rar kombinasjon.

Resten av turen er ikke så viktig. Jeg husker en ting spesielt. Vi sitter på en benk nede ved en fint vann på kvelden, har grillet, badet og kost oss. Gått en tur til en topp. Det har regnet litt, men så sluttet og nå er det flott sommerkveld i skogen. Jeg leser på telefonen at en nettavis skriver om et manifest på 1500 sider. Sier dette til de andre. En spør hva manifest betyr. Jeg forsøker å forklare det. Vi blir stille, tenker over hva dette kan bety, hva som kan ligge bak av forberedelse og jævelskap.

For noen år siden reflekterte jeg over demokrati og utfordringene i forhold til å ta nødvendige tiltak overfor klimaendringer. Jeg kom da frem til at det ikke er sikkert måten våre demokratiske systemer er bygd opp er den ideelle mekanismen for å hanskes med utfordringer hvor, ihvertfall i mine øyne, betydelige og upopulære endringer må til. Demokrati handler om å være tilstrekkelig populær til å bli valgt inn i posisjoner for å utøve makt over samfunnsendring og -styring. Popularitetsaspektet, praktisk gjennomført ved bl.a. valgkamp og valg, skal sikre at vi styres av noen med støtte i en tilfredsstillende del av befolkningen.

Det er i utgangspunktet det beste systemet vi kunne ha. Jeg er grunnleggende sett tilhenger at av folket skal bestemme igjennom valg. Det er imidlertid et betydelig problem; de som ønsker å bli valg inn i maktposisjoner må opptre slik at folket gir dem sin støtte. For å si det blunt: politikerne er horer for folket, og horer er ikke til å stole på. Hvorfor? Fordi de gir deg det du vil ha, slik at de selv kan få det de vil ha.

La oss returnere til dette med demokrati i forhold til klima og nødvendige tiltak. Hvordan skal man som politiker være deltaker i et demokratisk system og få gjennomført noen nødvendig og ikke direkte populære tiltak når man er avhengig av å være tilstrekkelig populær for å bli valgt inn i maktposisjon? Det blir i beste fall vanskelig, hvis ikke umulig. Folket er kanskje bevisst at deres hverdag må endres for at barnebarnas fremtid skal sikres, men vi kan likevel ikke være sikre på at det er tilstrekkelig for at folket reflekterer seg frem til at de vil bruke sin stemme på en politiker som vil gjennomføre disse nødvendige tiltakene. Det upopulære og nødvendige blir kanskje for abstrakt for den enkelte i sin hverdag til at hans/hennes stemme legges på den kandidaten.

Min konklusjonen for en stund tilbake ble derfor at klimaspørsmålet kanskje er for viktig, vanskelig og alvorlig til å avgjøres av våre folkevalgte politikere. Nå tenker du kanskje: “Så det du egentlig sier er at du vil ha eliter som foretar nødvendige tiltak uavhengig av det demokratiske systemet?” Og ja – det er vel det jeg tenker, dog kun i spesifikke situasjoner. Jeg gjentar for sikkerhet skyld at jeg i utgangspunktet mener demokrati er det beste systemet vi kan ha. Unntaket er i ekstreme situasjoner – da blir folkeviljen for populistisk, egoistisk og enkel.

Problemene er mange ved en slik lyst til å sette demokratiet til side, f.eks; hvem skal bestemme at en situasjon er tilstrekkelig alvorlig til at folkeviljen igjennom demokratiet ikke skal være bestemmende? Jeg har ingen fasit her, men jeg er overbevist om at slik ekstremsituasjoner finnes – tenk krig, katastrofer etc. Besluttsomhet er da nødvendig. Vi har da ikke tid til debatt, valgkamp, spill om posisjoner og utredninger om trekker ut. I ekstremsituasjoner må det handles. Demokratiet innebærer langsomme endringsprosesser, og kombinert med det allerede omtalte popularitetsaspektet blir demokratiet dermed ikke ideelt for ekstremsituasjoner.

***

Grunnen til at jeg kom på denne refleksjonen nylig, var den økonomiske krisen i Europa. Både Hellas og Italia har tatt konsekvensene av at de befinner seg i en krisesituasjon. Teknokrater har fått sjansen til å gjøre nødvendige endringer. Særlig i tilfellet Berlusconi/Monti er dette tydelig. Ut med den politiske personligheten Berlusconi, og inn med den kalkulerende, alvorlige (og kjedelige?) teknokraten Monti. Tid for en pause fra bunga bunga, brød og sirkus. Upopulære endringer er nødvendig. Nå blir de forhåpentligvis gjennomført av noen som hever seg over popularitetsjaget som kjennetegner demokratiet.

I den forbindelse anbefaler jeg to gode artikler i Newsweek:

• Not Just Any Old Charlatan

• Can Monti Save Italy? The Trouble With Technocrats

…

Sitter med blokk og penn. Ingenting kommer. Hvorfor tok jeg de opp? Et ønske om å skrive. Også en slags vag plan, men den er borte nå. Synd! Jeg ser vann, en elv. Mitt mareritt er å drukne.

Hvorfor vil jeg skrive? For at noe skal stå igjen etter meg? Kanskje. I så fall ganske forfengelig. Hvis alle tenkte slik ville det bli skrevet mye som ikke var verdt å settes på papiret. Mye spilt tid og energi, så og si.

Men kanskje det ikke er så ille, både det å ville at noe skal stå igjen etter oss, og det å ønske og skrive. For hvis vi ikke engang forsøker, vil vi ikke lykkes. Og hvis vi ikke ønsker at noe skal stå igjen etter oss: hva sier det om våre liv – om våre syn på hva livene skal være. For hva er det som er nå, hvis det ikke skal ha noe å si også i fremtiden?

Kanskje ønsket om å skape for å bli husket er positivt, et uttrykk for en senmoderne trang etter å skape noe selv – et individuelt selvrealiseringsprosekt, en bekreftelsestrang som nå kommer i større grad til uttrykk enn tidligere.

Jeg vet ikke. Men jeg tror at det skapes mer nå enn før. Vi skriver, vi komponerer, vi produserer. Forholdene ligger til rette for skapelse. Det hjelper. Konsekvensen blir en enorm mengde produkter. Det kan tolkes som et problem: hvordan finne fram i en slik strøm av utrykk? Mangden blir overveldende, den forvirrer oss. Det finnes i tillegg få filtreringsmekanismer, færre enn tidligere. Altså er det både enklere å uttrykke seg, og det er mindre som holder oss igjen i denne prosessen. Totalt sett er terskelen lavere for menneskelige uttrykk.

Forsvaret for dette støtter seg til en markedstankegang: en slags naturlig utsiling vil skje, det som er bra vil bestå og komme fram, mens det mindre bra vil tæres vekk, forsvinne. Mengden uttrykk blir her som et sunt tegn på samtidens demokratisering, en positiv diagnose på os og våre samfunn.

Jeg kan bare delvis støtte dette. Jeg er ambivalent til dette. Det blir for vanskelig å identifisere dte som er godt nok, tror jeg. Det dårlige er i overtall. Det er slitsomt å manøvrere igjennom alt det dårlige. Man risikerer å gi opp, å ikke lenger delta. Tilsynelatende trenger vi filtre som gjør det lettere å få øye på det gode. Dermed er vi over på kritikken av tilhengerne av den markedspåvirkede siden i debatten: hvem/hvordan skal dette skje uten at det innebærer en demikratisk svekkelse av ytringsfriheten?

Dette er vanskelig. Her er det lett å tippe over i elitistisk retning: man vil selv være med på å avgjøre hva som er godt, man vil selv være en av de som styrer strømmen av ytringer. Det finnes ingen tilfredsstillende mellomposisjon mellom de som ønsker et frislipp, og de som ønsker en innstramning i en eller annen form. Det blir for enkelt, det blir en debatt hvor sidene blir innlysende tydelige, og dermed blir debatten dem imellom fordummende. Det blir en skyttergravskrig.

Få hvis noen fremskritt, kun destruktiv kamp. Kontraproduktiv ytringskonflikt. Paradoksalt, siden debattens deltagere trolig kan enes om et ønske om en bedre situasjon for ytringer.

Er inne i en Dag Solstad-periode. Kom over følgende her om dagen i den utfordrende og fascinerende Arild Asnes, 1970:

“Det som skiller en kommunist fra en uavhengig sosialist på en slik fundamental måte at de, til tross for stor skinnenighet, alltid vil se forskjellig på alle viktige spørsmål, er at en kommunist har historisk bevissthet, han befinner seg i Historien, med hele sin dødelige kropp, og må derfor ta de ytterst alvorlige konsekvensene av det, mens en sosialist bare har en blek anelse om dette, han er et Individ, kastet ut i Kapitalismen, gjennom en fødsel” (s 158-9).

Dette synet på at individet er inkludert i kapitalismen/det kapitalistiske samfunn på en ufrivillig måte, som i en fødsel, viser Solstad også til i et tidligere avsnitt:

“Bare gjennom å myrde i sine private drømmer, når han var bevisstløs, kunne Arild Asnes komme i berøring med det Kapitalistiske samfunnet han ble født inn i en vinterettermiddag i 1942, og som senere, hver dag, hadde hatt ham under oppsikt på sin fjerne, nesten vennlige måte” (s 46).

At individet blir holdt under oppsikt forbinder mange kanskje først og fremst med Orwells 1984, Stasi, telefonavlytting, kald krig etc. Synet Solstad bringer, hvor den frie, siviliserte samfunnsorganiseringen vi har i Vesten også kan oppleves som både inkluderende på en altoppslukende måte (født inn i), samt overvåkende/begrensende (hatt ham under oppsikt), er interessant.

Her tolker jeg kapitalismen som en innpakning rundt det hele, en slags myk ramme vi plasseres innenfor og hvor de fleste av oss blir livet ut. Vi lager ikke bråk, vi forholder oss til spillereglene – tar utdannelse, får jobb, stifter familie, eldes, mottar pensjon, dør. Vi bidro. Innenfor rammen spratt vi fritt omkring, vi kunne støte mot rammens kanter og vi spratt da tilbake innover. I det øverst sitatet inkluderer er dette sosialisten/Individet, og det vil vel i bunn og grunn si nesten oss alle sammen. Vi er alle sosialdemokrater nå, eller hva?

Kommunisten, på den annen side, har historisk bevissthet og befinner seg i og forholder seg til Historien istedenfor Kapitalismen (rammen som begrenser oss). Kommunisten vil dermed kunne overskride grensene som begrenser sosialisten/Individet, og “må derfor ta de ytterst alvorlige konsekvensene av det”. Vi skjønner hvor det bærer. Opprør. Revolusjon!

Jeg blir fascinert av forståelsen Solstad bringer av kapitalismen som overvåker oss på en snill måte. Her er ingen tydelig kontroll, ingen agenter som følger etter deg, ingen tydelig overvåkning. Her er frihet, vennlighet. Tilsynelatende frihet? Myke rammer. Men rammene er der. Selvfølgelig er de der. Rammer må være der. Og kanskje overvåkningen også må være der. Ting må alltid holdes på plass, til en viss grad.

Jeg reagerer på at uegennyttig inkluderes i forsøket på definisjon. Filantropi kan slik jeg forstår det absolutt ha et egennyttig aspekt.

Det henvises i samme artikkel til kampanjen The Giving Pledge, hvor bl.a. Warren Buffet og Bill Gates er involvert. Om The Giving Pledge skriver Ny Tid: «Det hele skal gjøre offentlig, slik at man både holder det man lover og inspirerer andre til å delta» (s 20).

Det er noe som skurrer her. Gaver mener jeg kan sees som egennyttige i den forstand at de sier noe om giver – som f.eks generøs. Å gi er en bytteprosess. Å være giver har med sosial status å gjøre. Det legges i giver-prosessen indirekte et sosialt press på mottaker om å gjengjelde gaven, hvis ikke oppstår det en ubalanse. Uegennyttige gaver gitt i offentlighet strider mot dette nettopp fordi det impliserer at mottaker ikke settes i en stilling hvor gaven skal/bør gjengjeldes. Bytteprosessen fullendes ikke.

I et filantropisk scenario kan ofte gaven ikke gjengjeldes fordi mottakers og givers ressurser er så diametralt ulike: Mottaker er fattig, mens giver er superrik. Det som dermed skjer er at mottaker blir stående i en underdannig sosial posisjon, og giver blir implisitt hevet opp til en nesten umenneskelig posisjon – tilsynelatende drevet av fantastisk godhet overfor sine medmennesker. «Han gir uten å få noe igjen!»

Det er trolig bullshit.

Filantropen har en agenda utover det å gi. Den sosiale posisjonen filantropen ender opp i, i rollen som giveren som ikke får noe igjen, er svært attraktiv. Hvem vil ikke fremstå som selveste representanten for medmenneskelighet? Selvfølgelig følger det sosiale goder med en slik posisjon. Dermed er ikke filantropi uegennyttig så lenge det skjer i offentlighet.

Hadde filantropi vært drevet at et ekte ønske om å gi på en uegennyttig måte, slik Ny Tid skriver, så ville filantropene vært anonyme. Noen filantroper forblir nok anonyme, men andre soler seg i glansen av rollen som den rause giveren. Dermed blir det feil å kategorisk definere filantropi som uegennyttig innsats for andre, uten å gå mer i dybden på ulike typer filantroper.

Den årvåkne leser vil oppfatte at min agenda ikke er å kritisere filantropi, men å kritisere Ny Tids naive definisjon av filantropi.

***

Kritikk:

1. Man kan argumentere for at det er et poeng å fremstå i offentlighet som filantrop ved at man indirekte legger et press på seg selv til å holde det man lover, samt at man kan inspirere andre til å gi. Likevel; det er noe med at gjennomsiktigheten som skapes i de filantropiske prosjektene som (ihvertfall for meg) fremstår som selvfremhevende – som profilseringsprosjekter. La oss snu på flisa; hvor inspirererende ville det ikke ha vært om gavene ble gitt av anynomye milliardærer? Det ville ha vært en uegennyttig godhet med potensielt større effekt enn måten Gates og andre filantroper gir.

2. Man kan argumentere med at det finnes flere ulike måter å gjengjelde gaver på, og at det dermed kan oppstår en balanse i giver-prosessen. Den fattige mottakeren av filantropens godhet kan f.eks gi tilbake ved å ta i mot besøk i eksostiske lokasjoner – altså gi opplevelser tilbake, istedenfor ting/penger. Dette er korrekt, men det veier slik jeg ser det ikke opp for den sosiale verdien av gaven – den sosiale posisjonen som den offentlige filantropen oppnår. Et besøk i en fattig landsby kan faktisk virke forsterkende på vårt syn på givers godhet; det er jo så lite og stakkarslig det Bill Gates får igjen ved å sitte i et skittent klasserom mens barna synger og danser. Hvit mann øser sin godhet over fargede, fattige barn. Det blir en klisje vi ikke ukritisk bør godta.

***

Det neste spørsmålet blir kanskje; eksisterer fullstendig altruisme?

Kom over følgende interessante fakta: 23. august 1939, altså kun få dager før Andre verdenskrig brøt ut med Tysklands invasjon av Polen 1. september, signerte Tyskland og Russland en ikke-aggresjonspakt. Inkludert i denne pakten var en hemmelig klausul om oppdeling av Polen og Øst-Europa i tyske og russiske sfærer.

“Hitler was delighted. He realized that Poland could not now be defended, and thought that Britain and France would realize the same. The way was thus open for the German attack on Poland, planned to start 26 August” (s 21).

Hvorfor er dette så interessant? Fordi litt under to år senere startet kampene mellom nettopp Tyskland og Russland. Kampene utviklet seg til å bli en viktig del av krigen med tanke på å stoppe Tysklands fremgang. Pakten som muliggjorde starten på denne krigen, ble altså senere snudd til en essensiell konflikt som var med på å sikret slutten av krigen.

Henry Plainview: That part of me is gone. Working and no succeeding. All my failures has left me… I just don’t care.

Daniel Plainview: What is in me is in you. There’s time when I… I look at people and I see nothing worth liking. I wanna earn enough money that I can get away from everyone.

(…)

Daniel Plainview: I see the worst in people, Henry. I don’t need to look past seeing them to get all I need. Built up my hatred over the years little by little.

George Clooney spiller i The American en leiemorder som reiser til en liten italiensk landsby i fjellet for å ligge lavt etter at han ble utsatt for et bakholdsangrep i Sverige. Ingen info blir gitt om forhistorien. Han må bare vekk. Han får et råd på veien av sin oppdragsgiver; ikke å bli venn med noen. Men no man is an island.

Filmen minner meg litt om Jason Bourne-filmene. I begge tilfeller følger vi dyktige, selvstendige drapsmaskiner som forflytter seg mellom ulike miljøer. Siviliserte, pene menn som skjuler sin destruktive kompetanse, men bruker den når det er nødvendig. I begge tilfeller befinner hovedpersonen seg i hierarkier hvor det er grunn til å tvile på lojalitet. Liv er lite verdt. Enhver er seg selv nærmest.

Der Bourne-filmene preges av høyt tempo og spektakulære actionscener er The American isteden leiemorder-portrettet sett igjennom en kunstners linse. Her er det mye vakkert å se på, og vi gis tid til å legge merke til det. Landskapet spiller en stor rolle. I den rolige hverdagen i den lille italienske landsbyen – med all sin karakter; de gamle konene som feier, folk på scootere, de smale og svingete gatene, kafeen – er Clooneys karakter hele tiden på vakt. Han sjekker stadig ryggen, sover med våpenet klart etc. Vi beroliges av omgivelsene, men hans oppførsel gir oss likevel aldri fullstendig ro. Vi blir han – en jaget mann i et vakkert bilde.

Dessuten er det et sosialt aspekt her. Individet i et fremmed og avsides miljø. Ensomhet. Behov for relasjoner. Tvil. Leiemorderen og vi blir kjent med noen av de lokale – og dermed fortelles indirekte noe om samfunnet.

Filmen anbefales dersom du kan finne glede i spenning i langsomt tempo hvor omgivelsene gjør en vesentlig del av fortellingen.

I det originale Bioshock spiller du en fyr som tilfeldig havner i undervannsbyen Rapture, hvor det dukker opp utfordringer som du må skyte deg ut av. Rapture er bygd ut fra målet om å være et idealsamfunn, i motsetning til hvordan livet leves på tørt land. Og forresten; dette er satt i en 1960-talls setting, og stemningen omgivelsene skaper er fantastisk – musikken, plakater på veggene og måten folk snakker er virkelig spot on 1960-ish. Som i nær sagt alle andre spill i denne sjangeren finner du diverse skytevåpen. I Bioshock-spillene får du i tillegg spesielle evner ved hjelp av såkalte plasmids. Ved å tilføre plasmids til kroppen din, manipuleres din genetikk, noe som gir mulighet til f.eks å sende strøm igjennom fiender eller løfte tunge objekter og kaste disse mot fiender. Du blir et supermenneske. Disse evnene brukes i kombinasjon med skytevåpnene. I tillegg blir du gradvis sterkere utover i spillet i og med at du kan velge blant en rekke passive egenskaper. Du kan f.eks velge å tåle mer i nærkamp. Både de aktive og passive egenskapene må du selv vurdere og velge ut – du har ikke plass til å bruke alle du finner. Her ligger det altså et element av personlighetsbygging, noe som jeg synes er veldig interessant. Du velger egenskaper etter hvilken spillestil du foretrekker, og spillopplevelsen blir deretter.

Rapture er drømmen som ble et mareritt. Noe gikk fryktelig galt i dette idealsamfunnet under vannet, og nå er byen befolket av såkalte splicers – mennesker avhengig av og stadig på jakt etter det gen-manipulerende stoffet ADAM. Splicers er dine hovedfiender i Rapture. I tillegg møter du en sjelden gang små jenter som ønsker å høst ADAM fra døde kropper. De små jentene er fanget i en evig jakt etter ADAM. De er forsvarsløse i seg selv, men hver av de har en livvakt i form av en saktegående og meget sterk figur i en gammeldags dykkerdrakt – en såkalt Big Daddy. Big Daddys og Little Sisters, som jentene kalles, er i utgangspunktet likegyldige til deg. De går rundt i Rapture og gjør sitt – samler ADAM. Du må imidlertid konfrontere Big Daddys fra tid til annen for å få tilgang til jentenes ADAM – som i sin tur brukes for å kjøpe flere egenskaper, som du trenger for å bli sterkere slik at du kan fortsette kampen i Rapture. Uten ADAM blir det svært vanskelig å hevde seg utover i spillet, så av og til må du drepe en Big Daddy, noe som er en betydelig utfordring. Din fordel er at du selv velger tidspunktet for kampen – du kan forberede deg med ammo, ekstra helse, posisjonere deg i landskapet etc. Når du har beseiret en Big Daddy gir spillet deg et interessant moralsk dilemma: Du kan høste ADAM fra jentungen og la henne forbli bundet til jakten etter det magiske stoffet. I så fall får du mye ADAM å handle evner for. Alternativt kan du velge å sette henne fri fra den evige jakten på ADAM. Du mottar da mindre ADAM, men likevel nok til å forsterke dine evner en del. Å sette henne fri er det moralsk gode alternativet. Det føles liksom riktig. De valgene du tar skal visstnok påvirke spillets gang, men konsekvensene i det originale Bioshock-spillet er jeg usikker på. Her ligger det potensiale til flere gjennomspillinger av singelplayeren, med ulike valg underveis.

På din vei igjennom Rapture vil du se mye rart og sykt. Tenk deg et lukket samfunn som sporet helt av, med de konsekvensene det fikk for folk og fe. Spillet har 18-årsgrense, noe som føles helt riktig. Du får innblikk i livet i Rapture igjennom lydlogger du plukker opp. Her forteller ulike personer om seg og sitt, og hvordan de opplever utviklingen i samfunnet. Dette er et meget vellykket grep, og trolig helt nødvendig, siden scenarioet er såpass far out. Historien virker i utgangspunktet fullstendig skrudd, men når du setter deg inn i den og aksepterer forutsetningene blir dette en underholdende opplevelse. I tillegg til lydloggene fortelles en del av Raptures historie igjennom diverse hjelpere som snakker til deg via en slags radio/walkie talkie. Disse hjelperne leder deg videre fra delmål til delmål ved å forklare hva du må gjøre samt hvorfor. Et vanlig delmål er å hente en nøkkel for å åpne en dør. Ganske banale greier, men stemningen og det at du gradvis får vite mer og mer av helheten i historien gjorde det likevel interessant. Du har dessuten en stadig kamp med splicers, og så bør du fra tid til annen bekjempe en Big Daddy, skaffe ADAM og oppgradere egenskapene dine. Du har hele tiden noe å gjøre, og det hele er innrammet av fantastisk stemningsfull grafikk og lyd.

I Bioshock2 er gameplayet og omgivelsene mye det samme. Du er i Rapture, men istedenfor å være et menneske, spiller du en Big Daddy i en slik gammeldags dykkerdrakt. Det føles som om du går langsommere og tåler mer enn i originalspillet, men du er langt i fra uskadelig. Du har også i Bioshock2 aktive og passive egenskaper som du selv setter sammen slik det passer din spillestil, i tillegg til et fint utvalg skytevåpen. Hagle, maskingevær, granatkaster og lignende snacks. Som i originalen trenger du ADAM for å bli sterkere. For å få ADAM oppsøker du andre Big Daddys, bekjemper de, tar deres Little Sister og frakter jentungen til en død kropp som hun kan høste ADAM fra. Her skjer den kanskje største forskjellen i gameplay: Når jentene høster ADAM – en prosess som tar ca 20 sekunder – tiltrekker det splicers. Din jobb blir da å forsvare jenta mot bølger av aggressive splicers. Dette kan bli relativt hektisk, men som i Bioshock har du fordelen at du velger tidpunkt for kampen. Du får tilgang til ulike feller som kan settes opp rundt den døde kroppen – miner, elektrotråder spent mellom vegger etc. Hver jente kan høste fra to kropper, deretter får du valget mellom å høste ADAM fra henne eller sette henne fri. Du møter forresten også andre moralske problemstillinger underveis, og disse bidrar til å gi ulike sluttsekvenser. Toppen av kransekaka denne gangen er at du en sjelden gang kommer opp mot en ny karakter som virkelig setter deg på prøve – en Big Sister. Hun dukker opp når det passer henne, og er sterkere enn Big Daddys. Du hører hylene hennes og har da noen sekunder på å gjøre deg klar, før helvete bryter løs. Her snakker vi utfordring.

Det jeg liker ved Bioshock-spillene er for det første at omgivelsene er veldig bra lagd. Stemningen sitter som et hagleskudd på kloss hold. Alt rundt deg skriker stemning, f.eks musikken du hører underveis og når et nytt brett laster inn – fantastisk effektivt! For det andre liker jeg at spillet inneholder flere angrepselementer enn kun våpenet du holder i hendene. Sende en ildkulde mot fienden? Check! Fryse de til is? Check! Hypnotisere de til å slåss med hverandre? Check! Det at du ikke har mulighet til å bruke alt av evner som du finner underveis, men tvert imot må vurdere og tilpasse dine styrker til hvordan du ønsker å spille, gjør at dette blir en intelligent first person shooter. Det gjelder også for hvordan du kan aktivt kan kombinere bruken av de tre elementene – våpen, aktive og passive evner. For det tredje liker jeg hvor kreative produsentene har vært når det gjelder fiendene, og hvordan de ulike fiendene skaper skiftende kampsekvenser. Du går ikke lei for det er hele tiden variasjon, og du får være med og påvirke hva og hvordan ting skjer. Det føles ikke som at du bare gjør noe som er scriptet. Du har frihet til å velge. Fiendene dukker ikke utelukkende opp etterhvert som du beveger deg igjennom korridorer, som i mange andre spill i denne sjangeren. Et friskt pust i en i mine øyne sliten sjanger. Jeg trodde ikke noen singelplayer igjen ville oppleves som interessant, men heldigvis tok jeg feil. I 2012 kommer det tredje spillet i serien – Bioshock Infinite. Gleder meg!

Dette er en fascinerende sport som i utgangspunktet kanskje mest av alt virker kaotisk og voldelig. Setter du deg inn i spillet vil du imidlertid finne at det meste som skjer er planlagt. Spillerne er som brikker på et spillbrett. De 11 spillerne hvert lag har på banen har sin spesielle rolle i hver av de tilsynelatende utallige strategiene. Det skiftes om på strategier hele tiden, for best å takle motstanderens valg. Det er med andre ord mange instrukser for hver enkelt spiller å holde oversikten over. Mentalt krevende? Utvilsomt. Langt mer krevende enn de rolleinstruksene en spiller i håndball eller fotball vil motta fra sin trener.

For det første skaper det taktiske utallige situasjoner, variasjonsmuligheter og stadig spenning. Taktikk i amerikansk fotball er et evig narrespill. Sporten er som sjakk med muskler. En intellektuell duell pågår hele tiden. Spillerne er brikkene, og de styres av offensive og defensive koordinatorer på hvert lag. Det overordnede målet er å score touchdown eller field goal, men ethver situasjon kan på sin måte være interessant, og til syvende og sist bli avgjørende. Spillet er oppstykket i korte sekvenser, noe som stadig skaper nye situasjoner og taktiske utfordringer.

Kort forklart har laget som er i angrep fire muligheter på seg til å avansere 10 yards (9,1 meter) opp i banen (som totalt er 100 yards lang). Klarer det angripende laget å avansere mer enn 10 yards i løpet av de fire forsøkene, får de fire nye muligheter til å avansere 10 nye yards – såkalt first down. Når en spiller med ballen blir taklet så han faller og lander på bakken, eller når ballen blir kastet og treffer bakken, eller når ballen går ut over sidelinjene, stopper spillet. Da er ett av de fire forsøkene brukt opp. Et nytt forsøk settes da opp, med i nesten alle tilfeller en annen taktikk og noen spillerbytter – altså helt andre forutsetninger, noe forsvaret bør tilpasse seg til. At spillet er såpass oppstykket i utgangspunktet, samt at reklamepausene er mange, har jeg inntrykk av tas dårlig imot av folk som er nye for sporten. Det gjelder å verdsette hvordan disse pausene i spillet skaper rom for det taktiske. Hvert forsøk – hver «down» – er en taktisk kamp mellom forsvar og angrep. Et slag i krigen.

Forskjellig mannskap spiller i angrep og forsvar. En tredje gruppe – special teams – kommer på banen ved, ja nettopp, spesielle anledninger som f.eks field goal. Spillet har altså tre faser; offense, defense og special teams.

Det ideelle er å score touchdown ved å enten løpe ballen over mållinjen eller kaste ballen til en spiller i end zone. Dette gir 6 poeng, samt retten til å forsøke å sparke et extra point, som nesten alltid lykkes og som gir 1 poeng. Touchdown er altså i praksis verdt 7 poeng. Alternativt kan man score ved å sparke ballen mellom målstengene. Dette kalles field goal, og gir 3 poeng. Gode kickers kan sparke field goals med god treffprosent fra ca 50 yards, så dette krever mye mindre avansement opp i banen av angrepet, men poengfangsten blir da også deretter. Takles en spiller med ballen i egen end zone belønnes motstanderlaget med 2 poeng – en såkalt safety.

Mot slutten av kampene skinner virkelig denne sporten. Her snakker vi stort drama. Scoringer er selvfølgelig gøy, men det å score selv er ikke nødvendgis det som skaper spenningen. Å nekte motstanderen å få ballen når man selv leder kan avgjør kampen – og være vel så tilfredsstillende.

Sett youtube-klippet på pause på 8:14. Dette er fra sluttspillet i 2009-sesongen. New York Jets i hvitt angriper mot San Diego Chargers i mørkeblått. Jets leder med 3 poeng og kampen går mot slutten. 2 minutter gjenstår. Den blå linjen i banen illustrerer hvor ballen ligger da dette spesifikke spillet starter. Den oransje linjen illustrerer hvor angripende lag må avansere forbi for å få first down.

8:14 ut i klippet ser vi av grafikken på banen at det er andre forsøk, og det gjenstår 10 yards for at Jets skal få fire nye forsøk (2^nd & 10). Jets løper med ballen på andre forsøk, men lykkes kun å avansere to yards. Nå er det tredje forsøk, og Jets trenger å avansere seks yards (3^rd & 6). Nok en gang løper Jets med ballen, men de avanserer ikke nok.

8:33 ut i klippet måler dommerne hvor mye som mangler på å få first down. Mindre enn en yard mangler. Fjerde og siste forsøk nå. Jets har i utgangspunktet tre muligheter – sparke ballen vekk (punt), sparke field goal eller forsøke å få first down ved å avansere tilstrekkelig. En punt gi Chargers ballen dypt nede i egen banehalvdel. Chargers vil ha tilstrekkelig med tid til å kunne avansere inn i field goal-range og utligne, og kanskje til og med score touchdown og vinne kampen. Et field goal-forsøk av Jets vil trolig ikke lykkes pga avstanden. Taktikken Jets velger er å satse alt på å avgjøre kampen ved å avansere og skaffe first down. Dersom Chargers stopper Jets på fjerde og siste forsøk vil Chargers overta ballen der Jets startet siste spill – et godt utgangspunkt for i det minste å utligne.

8:40 ut i klippet klarer Jets å avansere forbi den oransje linjen og få first down. Det betyr i praksis at kampen ebber ut med ballen hos Jets offense. First down gjør at Jets kan starte spillklokken tilstrekkelig mange ganger uten å risikere å miste ballen. Scoring trenger ikke Jets i denne situasjonen – kun at kampen ebber ut. Uten ballen kan ikke Chargers score, så det å få first down var som å krysse mållinjen for Jets. Merk at det taktiske elementet blir ekstra synlig når spillet stadig stykkes opp. Superhektiske avslutninger som dette er ikke uvanlig, og de er i mine øyne toppen av sportsunderholdning.

***

Så litt om måten ligaen er organisert, og hvordan det påvirker maktforhold og bidrar til å skape bedre underholdning. Det andre hovedgrunnen til at jeg liker NFL er at ligaen stimulerer til å oppveie styrkeforholdene mellom lagene. Dette skjer bl.a. igjennom draft, trades og lønnstak (sistnevnte er for tiden ikke i effekt). Foran hver sesong foregår et såkalt draft hvor alle de 32 klubbene velger blant unge spillere fra college. Utvelgelsesprosessen skjer i utgangspunktet basert på resultatene i foregående sesong: Det laget med svakest resultater foregående sesong velger først i hver runde av draftet, deretter velger det laget med nest svakest resultater osv. Det laget som vant Super Bowl velger til slutt, før en ny runde begynner.

Det er mulig å avtale trades (bytte av spillere klubbene imellom) for å endre på rekkefølgen som det velges i ved drafts. F.eks kan et svakt lag bytte sitt tidlige draftpick i første runde mot en veldig god spiller. Det er ikke mulig å kjøpe en spiller fra en anne klubb mot en sum penger. Man handler isteden med draftpicks i kommende drafts. Drafts kan skje med perspektiv over flere drafts og innbefatte flere ulike spillere og draftpicks. Potensielt kompliserte saker, altså. Draftpicks – ikke penger – er en av de to viktigste valutaen i NFL.

En negativ trend de senere årene er at de spillerne som velges tidlig i første runde får veldig høye lønninger, sett i forhold til spillere som har prestert år etter år i ligaen. Det å velge det største talentet i årets kull av college-spillere kan bli noe negativt for de svake lagene, siden deres økonomiske ressurser i stor grad kan brukes på spillere som ikke nødvendigvis vil lykkes på banen. Historien har mange eksempler på at de antatt mest lovende spillerne fra college mislykkes på den store scenen. Å være en stjerne på collegenivå er ingen garanti for at man lykkes i NFL.

Ved at økonomiske muskler ikke kan brukes til å kjøpe inn de beste spillere, slik tilfelle er i f.eks fotball, blir konsekvensen flere jevne lag i ligaen. Dette er et stort pluss. Alle lagene deler på en måte en plattform og en agenda – å skape en mest mulig interessant liga. Hvert år mottar alle klubbene et friskt innskudd i form av muligheter til å hente college-spillere i draftet. Så er det opp til hver enkelt klubb hvordan de ønsker å bruke sine midler. Noen gjør smartere valg enn andre i draft og trades, og det får konsekvenser for de sportslige resultatene. Når draftpicks i utgangspunktet er likt fordelt mellom klubbene, blir det desto viktigere å bruke sine ressurser på en smart måte for å kunne hevde seg. Klubbledelsen er særdeles viktig. God ledelse er den andre viktige valutaen i NFL.

2010-sesongen, som i skrivende stund er i ferd med å gå inn i sluttspillet, har vært en spesielt uforutsigbar sesong. Tilsynelatende gode lag har ofte tapt for antatt dårligere lag. Ekspertenes tips har gang på gang vist seg å være lite verdt. Det er herlig uforutsigbart og opprettholder interessen. «Any given Sunday», heter det over there. Alt kan skje på en søndag i NFL.