- Respektløst at han ikke har besøkt troppene siden 2005

Noen tanker om denne saken.

1. På forsiden av aftenposten.no illustreres saken med et bilde av henholdsvis Høyres Michael Tetzschner og Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg. Sitatet i tittelen er fra Tetzschner, og må nødvendigvis tolkes som et angrep mot Stoltenberg. Aftenposten har valgt å underbygge dette i sitt bildevalg. Tetzschner ser på sitt bilde rett inn i kamera, med et lite smil. Han ser så bra ut som han kan gjøre. Stoltenberg ser på sitt bilde til siden, med et trist uttrykk. Han holder den høyre armen foran ansiktet. Biter han negler, tar jeg meg selv i å tenke. Uansett: Tetzschner ser rett og slett bedre ut på sitt bilde enn Stoltenberg gjør på sitt. Vi vet alle at slik ville det ikke ha vært dersom begge hadde sett rett i kamera.

Bildevalget underbygger at saken omhandler et angrep fra Tetzschner mot Stoltenberg. Det legges en føring på vår fortolkning av hvem som er den skarpe og kritiske, og hvem som er den som får (rettmessig?) kritikk – og som fremstår som fomlete, barnslig (neglbiting?), litt slem gutt. Slik burde det ikke være. Bildevalget er dårlig håndverk av Aftenposten. Hvorfor? Fordi det i for stor grad legger føringer på hvordan vi leser saken. Først ser man bildet og leser overskriften, deretter leser man evt resten av saken – trolig spesielt med den uheldige posituren til Stoltenberg i bakhodet. Rollene antydes i for stor grad på bildene av de to.

2. “Det er kun Sosialistisk Venstreparti (Sv) og partiet Rødt som har programfestet at de vil trekke ut styrkene fra Afghanistan.” En merkelig setning. Hvorfor skriver journalisten “Sosialistisk Venstreparti (Sv) og partiet Rødt” – som om vi ikke var klar over at Sosialistisk Venstreparti forkortes med Sv, og at Rødt er et politisk parti? Fordummende. Dessuten er det inkonsekvent bruk av forkortelser i saken: ingressen bruker forkortelsen SV før journalisten har presentert oss for hva dette står for (selvfølgelig vet vi det, men det er ikke poenget). I brødteksten viser imidlertid journalisten oss hva forkortelsen står for -altså etter at forkortelsen er benyttet. Enten bør det tas for gitt at vi vet hva forkortelsen står for, eller så bør en forklarende linje gjennomføres i hele saken. I tillegg forkortes Sosialistisk Venstreparti både som SV og Sv. Ikke bra.

3. “- Stoltenberg-regjeringen er konsekvent inkonsekvent når det gjelder behandlingen av våre styrker i Afghanistan. Enten må vi delta i de operasjoner NATO ber oss om og stille oss hundre prosent bak våre soldater, ellers må vi trekke oss hundre prosent ut, sier Tetzschner.” Dette gir assosiasjoner til en fordummende enten-eller-linje personifisert ved den forrige amerikanske presidenten. Tetzschner ødelegger for seg selv med slik retorikk. Jeg får bilder i hodet av selveste W. som stotrer fram at enten er vi med han, eller så er vi mot han.

Fra spalten “Ti kjappe” i Dagens Nærlingsliv 25.07.09, der intervjuobjektet er Nils O.M. Nordvik:

Hvilken nærlingslivsleder/topp er din favoritt – og hvorfor?

- Da må jeg til mitt andre hjemland, Italia. Silvio Berlusconis metoder kan selvfølgelig diskuteres, men det er klart fyren er steindyktig. Han er en regjeringssjef som styrer mediene og har samlet mye av  Italia – selv om hans dameeskapader og uttalelser om campingferie for jordskjelvrammede er litt på kanten.

Det er ikke ofte jeg umiddelbart får lyst til å se en film på nytt. Slik var det denne gangen. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford er en langsom, psykologisk fremstilling av relasjonen mellom røverlegenden Jesse James (spilt av Brad Pitt) og hans drapsmann Robert Ford (spilt av Casey Affleck). Begge disse skuespillerne får mer enn godkjent av meg, men jeg likte spesielt prestasjonen til Affleck. Det er jeg ikke alene om. Affleck ble i 2008 nominert til Oscar i kategorien beste birolle. Ford blir i Afflecks figur usikker og litt en raring, men samtidig på en merkelig måte fascinerende. En god fremstilling av en fan som klarer å komme nær sitt store idol. For nær.

I tillegg til Afflecks prestasjon, satte jeg spesielt pris på bruken av fortellerstemme, som på en fin måte kombineres med ett spesielt musikkspor. Dette gir oss med ujevne mellomrom en gjenkjenbar følelse av ro. Vi gis som seere en pause til refleksjon ved at tempoet senkes og fortellerstemmen bidrar med forklaringer av følelsene og tankene til karakterene – noe som kan være vanskelig å kommunisere på andre måter.

Filmens kjerne er det tvetydige forholdet mellom James og Ford. Filmens tittel legger en sterk føring på vårt syn på Robert Ford – «feigingen». Denne karakteristikken tolker jeg ikke som regissørens ønske om å kommunisere sitt eller nåtidens syn på Ford, men isteden en ambisjon om å vise den generelle holdningen i datidens samfunn i forhold til det som skjedde mellom disse to personene.

Dette leder til min kritikk av filmen. Jeg hadde satt pris på en bedre og mer ambisiøs presentasjon av den historiske sammenhengen som førte til datidens syn på Jesse James som en legende; mer konkret Jesse James’ bidrag i den amerikanske borgerkrigen og hans karriere som røver. Disse to punktene, som altså i stor grad i mine øyne er underkommunisert i filmen, ledet slik jeg forstår det opp til legendestatusen James fikk, med bl.a. datidens utgivelser av tegneserieblader om han. Legendestatusen Jesse James hadde, hintes det til ved at vi ser hvordan Robert Ford har dyrket Jesse James igjennom samling og lesning av disse tegneseriebladene, men dette punktet kunne ha blitt kommunisert sterkere. Vi som seere blir store deler av filmen ledet til å se Jesse James mest som en kriminell, en mann datidens samfunn generelt sett ønsket død eller bak lås og slå. Filmens avslutning viser at det kanskje ikke stemmer så godt likevel: Fords drap av James blir riktig nok først jevnt over feiret og til en personlig opptur for han, men det blir til slutt hans bane.

Trolig ville en historisk mer kompleks fremstilling av Jesse James ha hjulpet oss seerne til å forstå bedre hvordan datiden medmennesker så på han som en helt til tross for at han var en kriminell, og hvorfor synet på hans drapsmann ble som det ble, jmf tittelens betegnelse av Ford som feiging. En slik dypere fremstilling ville på den annen side ha gjort en allerede lang film (2:39) i manges øyne altfor lang. Alternativt ville en endring til mer historisk bakgrunn i filmens nåværende lengde ha endret tempoet og sjangeren. Dette hadde i så fall blitt til en hastig biografisk fremstilling av Jesse James, og dermed mindre en relasjonsstudie av James og Ford.

Ønsker jeg en litt annen type film? Ja og nei. Filmen er god, og anbefales for et voksent og tålmodig publikum – her er lite action, men mye fascinerende drama. På den annen side kunne filmen kanskje ha vært enda bedre dersom den hadde vært mer grundig i sin fremstilling av Jesse James og bakgrunnen for hans status. Det ville vært veldig interesant å se den bygd ut en time ekstra med fokus på historiene som ledet opp til legendestatusen.

* Oppdatering: Også filmbloggen Speilet trekker fram fortellerstemmen og Afflecks prestasjon.

Hvorfor synes jeg tortur-debatten som nå går i USA er interessant? Kanskje har det noe å gjøre med hvordan måtene forhør skjer på speiler samfunnet til de som har makten i forhørssituasjonen: På den ene siden det siviliserte og aksepterte, på den andre siden maktbruk som gir assosiasjoner av noe middelaldersk, noe barbarisk. At dette skillet personifiseres ved på den ene siden den nåværende amerikanske presidenten – og på den andre siden hans forgjenger – gjør det enda enklere å gripe fatt i. Jeg vil så gjerne utelukkende støtte det siviliserte alternativet. Selvfølgelig vil jeg det.

Dog er dette en for enkel todeling. Tvilen jeg kjenner i forhold til hvordan jeg selv ville ha taklet en reell krise – med en potensiell løsning ved maktbruk i et forhør – går ikke vekk. Det heter at den beste følelsen er fravær av smerte – noe vi alle kan kjenne på og reflektere over ved små og store sykdomstilfeller. Dersom vi anerkjenner det og legger det til grunn for måten vi går inn i tortur-debatten, blir kanskje ikke motstand mot mer hardhendte forhørsmetoder like lett. Eller kanskje nettopp derfor blir det enkelt å si nei til tøffere teknikker som simulert drukning.  Hva ville du ha sagt for å få slutt på smerte? En sannhet du i utgangspunktet ikke ville gi opp? En oppdiktet sannhet du tror forhørerne vil ha? Usikkerheten rundt hva man får ut ved bruk av hardhendte forhørsteknikker, bør inkluderes i vurderingen.

Tikkende bombe-scenarioet som fra tid til annen trekkes fram av de som argumenterer for tøffere teknikker, møtes som regel med motargumentet at det sjelden eller aldri er en realitet. Det blir avfeid som en slags høytflyvende filosofering, men kanskje har en spillteoretisk tilnærming noe for seg ettersom debatten tilsynelatende kan reduseres til måten vi ser på oss selv og det samfunnet vil ønsker å ha.

Debatten har ihvertfall en fascinerende dobbelthet ved at realitet og filosofi/ideologi knyttes sammen. Det er som om vi går på stram line: Realiteten er gravitasjonskraften som hele tiden truer med fallet, våre holdninger og idealer er både linen vi går på og målet vi ønsker å nå der framme.

Talkingpointsmemo.com: Levin Calls Cheney A Liar On Torture

Time.com: After Waterboarding: How to Make Terrorists Talk?

“Det er noe grunnleggende ulogisk i å feire en eksamen du ikke har avlagt; attpåtil en feiring som øker sjansene for at du aldri består. En mulig forklaring kan være at det eneste området der norske elever ligger på topp internasjonalt, er i troen på egne ferdigheter.”

1. Bruk

En spasertur på opera-taket = insta-frels. Motstanden tilsynelatende fordufter. Det har skjedd en fascinerende avvæpning av argumentene om kostnadene, og at dette er et elite-prosjekt. Det omdiskuterte er blitt akseptert, omfavnet, folkelig. Hvorfor? Kanskje fordi vi har tatt det i bruk. Bruk, erfaring og nærhet ufarliggjør. Vi går en tur på taket. Vi går og måper, sammen. Alle er der.

Er Operaen en slags park? Bygget har blitt noe vi samles på, trives på, slapper av på, og kanskje til og med er stolte av. Å samles i Operaen, for kulturens skyld, er sekundært. Bruk gir positive assosiasjoner i en protestantisk kultur. Vi liker å bruke. Det klinger bra for oss. Bruk gir mening. Vi setter ikke like stor pris på det som er inne – kulturnytelsen. Det blir kanskje for passivt, og gir oss assosiasjoner til metropol, noe elitistisk, noe fremmed europeisk. Noe ikke-norsk. Vi går ikke inn. Vi går på taket. Det er en demokratisk, egalitær, ufarlig øvelse.

Noen bryr seg om det som skjer inne, jmf dagens styr rundt billettsalg. Forskjellen er at alle liker taket. Alle. Fremskrittspartiets kulturpolitikk presenteres i et faktaark hvor et bilde av Operaen pryder forsiden. Kan du si lakmustest?

2. Symbol

Er Operaen allerede blitt et symbol på Oslo? På Norge? Kanskje. The New York Times brukte et bilde av Operaen i artikkelen om Norges økonomiske politikk. Flere eksempler finnes sikkert for den som leter.

Kan timingen med rivingen av Holmenkollen tenkes å spille inn her? Rivalen som står igjen er vel Vigelandsparken. Dog så veldig oppbrukt. New kid on the block.

3. Motstand?

Siste kapittel. Vi er for enige. Antagonisten må inn på scenen (sic). Hvor er dagens motstandere av Operaen?

Folket virker overbevist. Hvem står igjen? Ironisk nok eliten. Det faglige miljøet kan være siste potensielle kilde til opposisjon: Hvor er arkitektene som er misfornøyd med hvordan Operaen ble? Den kritikken ville i så fall føre til den fascinerende vendingen hvor folket står opp mot eliten og beskytter bygget som kun et fåtall bruker etter hovedintensjonen.

(Foto av Mogrin. Creative Commons-lisens)

]]> http://tilsynelatende.wordpress.com/2009/05/25/eksisterer-det-fortsatt-motstandere-av-operaen/feed/ 1 thorfh Operaen http://tilsynelatende.wordpress.com/2009/05/15/twitter-terrorisme/ http://tilsynelatende.wordpress.com/2009/05/15/twitter-terrorisme/#comments Thu, 14 May 2009 22:14:28 +0000 Thor F http://tilsynelatende.wordpress.com/?p=116 ]]>

Denne posten er verdt en titt, jeg lover.

Følg meg på Twitter.

Får forsøke å blogge litt igjen, vel. Skrev et innlegg i forumet på dataspill-siden gamer.no. Tråden Husa til dei mørkhuda i cribs finner du her.

Jeg har ikke sett Cribs på en god stund, men synes dette med slavetiden og den amerikanske drømmen høres fornuftig ut. De som tilhører en historisk sett undertrykt gruppe har trolig større incentiver til å vise sin suksess når den kommer. Ved å kunne investere så mye i hjemmet sitt, kan man tolke at endel av folka i Cribs igjennom en overflodsfokusert hiphop-kultur tar en slags hevn på historien – samtidig som det skjer innenfor en individualistisk suksess-filosofi som dyrkes i stort sett hele det amerikanske samfunnet. Dermed kan det å offentlig bade i luksus på denne spesielle måten bli spiselig for massene, og kulturen kan spre seg videre slik at flere tar den til seg – uansett hudfarge.

At bling-kulturen kan virke litt feil når den tas opp av hvite viser hvilke normer som ligger innbakt her. Ihvertfall tar jeg meg selv i å reagere på hvite folk som kjører den stilen. Det virker nesten utelukkende påtatt og kontruert, mens for fargede virker liksom dette så selvsagt. Dette synet er selvfølgelig kun en konstruksjon, men den konstruksjonen kan delvis ha samfunnsmessige forklaringer. Dette synet tror jeg ikke jeg er alene om, og det gjør at terskelen trolig er lavere for unge fargede som ønsker å kjøre løpet ut med hiphop-versjonen av overflodsnirvanaet.

På den annen side må vi huske at programmet er basert på redaksjonelle valg; hvem får være med, hvordan fremstilles de som er med, osv. Det vi ser er ikke et representativt bilde av virkeligheten – det vi ser er tvert imot en redigert versjon av virkeligheten. Mange potensielle deltagere fikk ikke besøk av MTV. Mye av det som ble filmet i husene ble ikke inkludert i programmet. Kanskje er det logisk at et program som bygger på ideen om noe så trivielt som det å vise fram hjemmet sitt, vil ende (bevisst eller ubevisst) med fokus på ekstreme tilfeller. Ellers hadde det vel ikke vært særlig gøy å følge med.

Avsnitt tre hviler på avsnitt en og to. De redaksjonelle valgene MTV tar preges også av hiphop-kulturens normer, og dens tilknytning til hudfarge. Trolig velger kanalen (bevisst eller ubevisst) ut en farget fyr med et overdådig hjem fremfor en hvit (eller asiatisk!) fyr med et like overdådig hjem, og redigerer opptakene deretter, nettopp fordi det passer best inn i forestillingen om et overdådig hjem – tolket i en MTV-setting hvor ungdommelighet, suksess, forbruk og individualisme er høyt verdsatte faktorer.

Puh. Forresten hører jeg nå på skiva Wu-tang Meets The Indie Culture (spotify). Yo!

Eksponeringsbehovet kan forstås som en digital hildring av modernitetens vektlegging på individualisme og synliggjøring av hvem man er, skriver Skog i rapporten “Fra World of Warcraft til YouTube”.