You are currently browsing the category archive for the 'Samfunn' category.
Hvorfor synes jeg tortur-debatten som nå går i USA er interessant? Kanskje har det noe å gjøre med hvordan måtene forhør skjer på speiler samfunnet til de som har makten i forhørssituasjonen: På den ene siden det siviliserte og aksepterte, på den andre siden maktbruk som gir assosiasjoner av noe middelaldersk, noe barbarisk. At dette skillet personifiseres ved på den ene siden den nåværende amerikanske presidenten – og på den andre siden hans forgjenger – gjør det enda enklere å gripe fatt i. Jeg vil så gjerne utelukkende støtte det siviliserte alternativet. Selvfølgelig vil jeg det.
Dog er dette en for enkel todeling. Tvilen jeg kjenner i forhold til hvordan jeg selv ville ha taklet en reell krise – med en potensiell løsning ved maktbruk i et forhør – går ikke vekk. Det heter at den beste følelsen er fravær av smerte – noe vi alle kan kjenne på og reflektere over ved små og store sykdomstilfeller. Dersom vi anerkjenner det og legger det til grunn for måten vi går inn i tortur-debatten, blir kanskje ikke motstand mot mer hardhendte forhørsmetoder like lett. Eller kanskje nettopp derfor blir det enkelt å si nei til tøffere teknikker som simulert drukning. Hva ville du ha sagt for å få slutt på smerte? En sannhet du i utgangspunktet ikke ville gi opp? En oppdiktet sannhet du tror forhørerne vil ha? Usikkerheten rundt hva man får ut ved bruk av hardhendte forhørsteknikker, bør inkluderes i vurderingen.
Tikkende bombe-scenarioet som fra tid til annen trekkes fram av de som argumenterer for tøffere teknikker, møtes som regel med motargumentet at det sjelden eller aldri er en realitet. Det blir avfeid som en slags høytflyvende filosofering, men kanskje har en spillteoretisk tilnærming noe for seg ettersom debatten tilsynelatende kan reduseres til måten vi ser på oss selv og det samfunnet vil ønsker å ha.
Debatten har ihvertfall en fascinerende dobbelthet ved at realitet og filosofi/ideologi knyttes sammen. Det er som om vi går på stram line: Realiteten er gravitasjonskraften som hele tiden truer med fallet, våre holdninger og idealer er både linen vi går på og målet vi ønsker å nå der framme.
Får forsøke å blogge litt igjen, vel. Skrev et innlegg i forumet på dataspill-siden gamer.no. Tråden Husa til dei mørkhuda i cribs finner du her.
Jeg har ikke sett Cribs på en god stund, men synes dette med slavetiden og den amerikanske drømmen høres fornuftig ut. De som tilhører en historisk sett undertrykt gruppe har trolig større incentiver til å vise sin suksess når den kommer. Ved å kunne investere så mye i hjemmet sitt, kan man tolke at endel av folka i Cribs igjennom en overflodsfokusert hiphop-kultur tar en slags hevn på historien – samtidig som det skjer innenfor en individualistisk suksess-filosofi som dyrkes i stort sett hele det amerikanske samfunnet. Dermed kan det å offentlig bade i luksus på denne spesielle måten bli spiselig for massene, og kulturen kan spre seg videre slik at flere tar den til seg – uansett hudfarge.
At bling-kulturen kan virke litt feil når den tas opp av hvite viser hvilke normer som ligger innbakt her. Ihvertfall tar jeg meg selv i å reagere på hvite folk som kjører den stilen. Det virker nesten utelukkende påtatt og kontruert, mens for fargede virker liksom dette så selvsagt. Dette synet er selvfølgelig kun en konstruksjon, men den konstruksjonen kan delvis ha samfunnsmessige forklaringer. Dette synet tror jeg ikke jeg er alene om, og det gjør at terskelen trolig er lavere for unge fargede som ønsker å kjøre løpet ut med hiphop-versjonen av overflodsnirvanaet.
På den annen side må vi huske at programmet er basert på redaksjonelle valg; hvem får være med, hvordan fremstilles de som er med, osv. Det vi ser er ikke et representativt bilde av virkeligheten – det vi ser er tvert imot en redigert versjon av virkeligheten. Mange potensielle deltagere fikk ikke besøk av MTV. Mye av det som ble filmet i husene ble ikke inkludert i programmet. Kanskje er det logisk at et program som bygger på ideen om noe så trivielt som det å vise fram hjemmet sitt, vil ende (bevisst eller ubevisst) med fokus på ekstreme tilfeller. Ellers hadde det vel ikke vært særlig gøy å følge med.
Avsnitt tre hviler på avsnitt en og to. De redaksjonelle valgene MTV tar preges også av hiphop-kulturens normer, og dens tilknytning til hudfarge. Trolig velger kanalen (bevisst eller ubevisst) ut en farget fyr med et overdådig hjem fremfor en hvit (eller asiatisk!) fyr med et like overdådig hjem, og redigerer opptakene deretter, nettopp fordi det passer best inn i forestillingen om et overdådig hjem – tolket i en MTV-setting hvor ungdommelighet, suksess, forbruk og individualisme er høyt verdsatte faktorer.
Puh. Forresten hører jeg nå på skiva Wu-tang Meets The Indie Culture (spotify). Yo!
Jeg er utdannet sosiolog og synes møter mellom mennesker er spennende. Med det som utgangspunktet forundrer det meg at så mange folk som arbeider med litteratur har så sterke motforestillinger til at Norsk Litteraturfestival inviterte David Irving til å holde fordrag. Hva er litteraturen uten det mellommenneskelige? Og like fullt: hva er litteraturen uten individets indre kamp med seg selv?
Hvordan er dette relevant for debatten rundt invitasjonen av Irving? Jeg tenker at forfattere, forleggere og folk med lignende beskjeftigelser først og fremst burde være nysgjerrige overfor en såpass annerledes person med såpass annerledes meninger som Irving. Hvorfor det? Fordi deres virke bygger på mennesker som ser innover og utover – mot andre og mot selvet. Jeg tror at møtet med Irving ville ha blitt interessant, hvis man klarte å se bort i fra at de fleste av oss er uenig med han når det gjelder endel historiske hendelser. Eller kanskje det er motsatt: kanskje det er nettopp med bevissthet om hans annerledeshet at møtet ville ha blitt interessant. Kanskje jeg villedes av all motviljen overfor de som mener noe annet enn massene – enn de rådende forestillingene av hva som drepte jøder i nazistenes konsentrasjonsleire.
Jeg tror jeg kunne lære noe av Irving. Kanskje ikke historie-faglig sett, men isteden sosiologisk/psykologisk. Mer presist: jeg tror jeg kunne ha lært noe av møtet med Irving. Jeg vet svært, svært lite om Irving og det han mener, men jeg merker at debatten rundt invitasjonen av han har utløst et ønske om å lære mer. Hva mener han egentlig? Hvordan henger hans verdensbilde sammen? Hvordan kan han forstås? Og jeg tror at den nysgjerrigheten kan være nyttig, selv om jeg ikke tror et sekund på at jeg ville endre mine forestillinger om jøder, nazisme og denslags. Eller…
Det å utfordres må vi se på som noe positivt. Alltid. Når det bobler opp en motvilje mot det å forholde seg til noen og noe som er annerledes enn oss selv, så blir det hylende paradoksalt i en kontekst av litteratur, forfattere, forleggere og ytringsfrihet – gitt det som dette og disse bygger på.
Forlegger Anders Heger spør retorisk i dagens Aftenposten: “Hva hvis temaet hadde vært vold? Ville de invitert en terrorist?” Jeg skulle ønske de gjorde det, hvis så var. Det ville hatt potensiale til å bli en lærerik debatt for flere parter.
(Foto: vg.no)
